Wannskrækk

Sitter i salongen i Seraphim, et stort regnskyll passerte nettopp, jeg er i Marina Hemingway på Cuba, jeg har vært her i snart ei uke. Jeg benyttet anledningen til å ta en svømmetur mens det sto på, det er herlig å bade når det styrtregner. 

Jeg vokste opp med tilgang til basseng på sommerstid, Svean kommunale friluftsbad, i Klæbu. 

Et basseng oppvarmet med kjølevannet fra kraftturbinene i Svean Kraftstasjon. 

Jeg lærte tidlig å svømme, og som jeg husker det, så var vi der nesten hver eneste dag i sommerferien, ja hvis vi ikke var på den 3 ukers obligatoriske fellesferien, en eller annen plass.

Muttern utstyrte oss med sesongkort, og vi dro dit aleine vi ungene uten noen voksne. 

Ja, nå var det jo slik at i de første årene var det et voksent ektepar som stod for drifta, herr og fru Svenkerud. 

Men ingen av dem kunne  svømme … 

Og dusjanlegget var enkle greier, nesten alltid uten varmtvann. Men hvis vi fant et gjenglemt såpestykke, så smurte vi gulvet i garderoben og dusjen inn med såpe, og så sparket vi oss fra vegg til vegg på magen over gulvet. 

Det var gøy å sitte på garderobebenken og vente på at noen skulle komme inn. Det var alltid spennende og se om de gikk rygg, eller klarte å holde seg på beina. 

Å komme i puberteten og å se alle jentene som kom i fra Bratsberg, Melhus, Heimdal og nærområdene, var episk. 

Vi gutta kjekket oss, smugtittet på jentene i dusjen, og mente vi såg både det ene og det andre gjennom duggete ruter, det var vel mest fantasien som gikk spinnvill.

Vi sto på toppen av gjerdet og stupte ut i bassenget, tok baklengs salto og konkurrerte om hvem som kunne svømme lengst under vann, for så å trekke ned ei jentetruse.

Som 15-åring på veien hjem fra bygdefest ei sein natt, var det ikke sjeldent at vi stoppet, hoppet over gjerdet og hadde et nattbad. 

Så vidt jeg vet er jeg den eneste som har tatt springfart over taket på garderobebygget og  dødest, som ungdommene sier det i dag, ned i bassenget. 

Jeg stupte fra taket som var litt over 4 meter fra bassengkanten og ca. 3,5 meter høyt, og dybden i bassenget var 70 cm. … 

Jeg er ikke like trygg i vannet lengre, har jo hatt noen dramatiske situasjoner knyttet til vann. 

Første gang det holdt på å gå ille var under rafting på Oppdal, og i elva Driva. 

Barndomsvennene mine brødrene Vik, sto for ledelse og drift av Opplev Oppdal. 

Og når jeg kom på besøk, tipper jeg var i slutten av 20 årene, så skulle det kjøres hardt, rått og vilt. Kan ikke huske at det var vakkert …

Det var høy vannføring i Driva denne dagen. Og vi hadde det dritgøy, bokstavelig talt. 

Husker at en av de betalende gjestene ble så redd at han dreit seg ut i våtdrakten, 

det lukta ikke spesielt godt i flåta. 

Men vi gønna på og selvfølgelig havnet jeg i elva, gang på gang. Siste gangen vi flippet rundt, driftet resten av gjengen med flåta videre nedover elva, mens jeg ble klemt inn i ei valse, der jeg ble kastet rundt og rundt, uten sjanse til å komme meg ut. 

Det var forferdelig, livet gikk i revy, jeg visste ikke lengre hva som var opp eller ned, jeg husker jeg ga opp, nå er det slutt….. 

Hva som skjedde videre, er jeg usikker på, mulig jeg bare strekte meg ut og dermed ble lempet ut av valsa, jeg tror ikke jeg var bevisst, men jeg husker at jeg våknet på land med en av gutta over meg, som sa; “dæffen Roffen, du skræmt mæ der”.

Paragliderulykken i Nord-Spania i 2014 skremte meg ikke fra å fly igjen. 

Nei, det som skremte meg var at etter sammenstøtet med klippeveggen som jeg fløy inn i, så ble jeg liggende livstruende skadet i havet, og ble slengt rundt i høye bølger og brenninger med paragliderlinene strammere og strammere, i et salig rot rundt halsen og kroppen. 

Da jeg kom til Norge med seilbåten 2 år senere, hadde jeg enda ikke vært i vannet og svømt, eller badet. Jeg var livredd. 

Men jeg hadde invitert ei frøken på kajakktur i Lofoten og Steigen, så jeg bare måtte hoppe uti det. 

Men jeg klarte ikke å gjennomføre eskimorulle i kajakken, panikken tok meg gang på gang. 

Og sikkerhetsmessig er det jo veldig enkelt og greit å holde seg i kajakken når den er opp ned, og bare bruke åra og vekt, for å komme seg opp igjen. 

Men jeg klarte det ikke, og har heller ikke til dags dato klart det igjen. 

Men sakte, men sikkert har jeg klart å komme meg på et akseptabelt nivå igjen i forhold til frykten for vann. Jeg er nå i stand til å være under vann i ca. 30 sekunder, sjekke skrog og propell, og slike enkle ting. Kroppen har en innebygd hukommelse  som sier ifra hvis det har vært utsatt for ubehagelige opplevelser. 

Men det snedige er at det sitter jo bare i hodet.

Det er noe vakkert og trist på en og samme tid over Cuba. 

Her er det stor spredning i etnisitet, den spanske kolonistilen i gamlebyen i Havanna, er det mest utrolige jeg har sett arkitektonisk og av ingeniørkunst. 

Britannia hotel i Trondheim fremstår som ei boligblokk på Kolstad sammenlignet med byggverkene i gamle Havana. 

Jeg har frem til nå holdt en knapp på Praha og noen av de gamle Øst-Europeiske hovedstedene som det arkitektonisk vakreste jeg har sett. 

Ny nr. 1 på lista er Havana.

Pikene i Havana, de av den løsere sorten, er som piker av den løsere sorten hvor som helst ellers i verden. 

Men hvorfor i all verden kommer de farende etter meg når jeg kommer gående opp bulevarden med skipssekk på ryggen? 

Jeg ser jo ikke akkurat ut som en million dollar, der jeg labber rundt og beundrer bygg, ornamenter, figurer, støpejernsrekkverk og balkonger med nesa i været og hendern bak på ryggen.

Og sigar, jeg liker jo sigar, men har ikke smakt dem enda, kan jo ikke dra herfra uten og teste cubanske sigarer.

Butikkene er tomme, der det er kø utenfor blir det også raskt tomt. Og det er stor matvaremangel her nå. USA´s boikott av landet startet i 1962, og merkes hardt. Også mange andre land, til og med Norge, har blokader mot Cuba. Jeg for eksempel, kommer herfra  ikke inn på offentlige nettsider i Norge, eller nettbanken min, fordi jeg sitter via en offentlig cubansk mobiltjeneste og server her på Cuba. Dette får for meg konsekvenser, mildt sagt. 

For de som bor her, er det også store digitale utfordringer. Netflix og mange sosiale medier er blokkert fra utlandet. 

Men bilparken, herregud de vet å ta vare på bilene. Selv om de fleste nyere bilmerker er å finne her i dag, så er det et stort antall av Lada, Moskvitch og amerikanske 50-talls biler.

Og det snedige. 

Nesten alle scootere er bygd om til elektriske, med gamle batteri og ombygde el-motorer.

Cubanerne er ikke rådløse, de er mestere til å fikse ut av ingenting.

Men det er en kultur her som er ganske utbredt, korrupsjon, hver gang jeg får regninga så er den feil, eller når jeg skal betale, så må jeg spesifikt be om å få tilbake vekslepengene uansett hvor mye det er. 

Jeg aksepterer jo å betale litt ekstra, men dobbel pris og slett mine, det liker jeg dårlig.

Et av Fatterns gamle ordtak var; Når krybba e tom , så bites hæstan.

I lys av situasjonen, så skjønner jeg at alle prøver å tilegne seg noen kroner. Det er bare det av jeg synes det er trist.

I går tok jeg en cubansk Uber til nærmeste reisebyrå for å kjøpe meg flybillett fra Havana til Miami (jeg har en flybillett fra Miami til London), og vi var enige om prisen på forhånd. Da vi kom fram, ble jeg litt forvirret over veksling mellom US dollar og peso. 

Så vi diskuterte litt frem og tilbake over hvor mye han skulle ha.  Til slutt sa han - gi meg 1500 pesos, så er det greit. 

Ok, så jeg gikk til reisebyrået. 

På reisebyrået American Airlines kunne de fortelle at jeg ikke fikk kjøpt billett til Miami. Fordi ingen som kom fra Cuba fikk innreise i USA. Men jeg har jo visa, essta , dvs. visum inn til USA, og jeg er norsk statsborger.

Jeg var i USA for 1 mnd siden, og har gyldig visa. Nei, sa hun, når du kommer fra Cuba så gjelder det ikke.  

Hva gjør jeg da? Bankkortene mine er på vei til å bli sperret, jeg er nødt til å komme meg herifra!!! 

Skal jeg svømme? Jeg er norsk statsborger!!!  

Du kan jo kjøpe deg billett til Panama, sa hun og når du kommer til Panama så kjøper du ny billett til Miami …  

Ok, hva koster det da?

Det vart dyrt, pængboka mi blør, men hvis æ ska fortsette livet mitt, så må æ en tur ut fra Cuba, om bare for å få tilgang til nettbanken min, men også til Norge. For der skal vi bestemme om jeg skal gå gjennom ny operasjon, eller ikke. 

Så i morges så våknet jeg blid og happy, ting hadde ordnet seg, og jeg var trygg på at jeg ikke ville bli værende her “forever”, uten spanske språkkunnskaper eller mulighet til å jobbe her som noe annet enn mannlig gigolo. Og jeg har jo såpass selvinnsikt at også den karrieren er på hell.

Og når jeg drakk morrakaffen, så kom det en kar i fra Hemingway yacht club og inviterte til deres daglige lunsj, han hadde med seg menyen, og vi hadde en hyggelig prat. 

Og jeg sa, ja jeg kommer gjerne og spiser lunsj i yachtklubben.  

Det var en High Class yacht club, luftavkjølt, maritim atmosfære og skinnstoler og sofaer. Vimpler fra alle verdenshjørner og bilder på veggene av celebriteter. 

Jeg spiste dagens lunsj kylling og salat, med en valgfri drikke, jeg hoppet over den inkluderte kaffen, ville tilbake til skuta og sysle litt. 

Regninga kom på 1350 pesos. Jeg ble paff. 

Trodde det var en misforståelse, så jeg la 1000 på bordet og gikk. Ut døra etter meg kom det en kar og viftet med regningen. Momento, sa jeg, og fulgte opp med Seraphim  og pekte i retning skuta,og gikk tilbake til båten og hentet menyen. 

Og der sto det jo at dagens lunsj kostet 900. 

Jeg tok med meg menyen tilbake til yachtklubben, sint, forbainna, for å si det mildt.

Inn på yachtklubben og gikk jeg bort til baren og spurte om “la quinta”, regninga en gang til. 

Ivrig la han den frem og mente at jeg skyldte han 350 peso. 

Hallo, sa jeg! 

Se her, sa jeg, jeg hadde jo tatt vare på menyen som jeg fikk av han i dag tidlig, og der står det 900. Etter bortforklaring og munnhuggeri fikk jeg tilbake 100 peso.

På vei tilbake til båten traff jeg ubersjåføren fra dagen før. Jeg inviterte han med ombord, og han satte seg ivrig ned cockpiten.

Du, sa jeg, i går så betalte jeg deg 1500 peso. Stemmer det, sa han. 

Deretter sa jeg; Men vi ble jo enige om 10 dollar, og nå har jeg funnet ut at 10 dollar er 1200 peso. 

Jeg blir sliten av at alle, absolutt alle, prøver å lure meg hver eneste dag, alt ifra havnesjef og helt ned til minste lille filleting.

Ja, jo, jeg forstår det jo på et vis, men jeg godtar det ikke, sa jeg.

Han tok meg i handa og så meg inn i øynene og sa; 

beklager og ja jeg forstår deg. 

Han skal kjøre meg til flyplassen på fredag, vi ble enige om en sum.

Og, han ga meg tilbake 300.

æ skjønne at hæstan bites når krybba e tom

Wainnskrækk.

Og hvis du ser på profilbildet mitt på Facebook veggen min og bilde en gang til, så har backflippen ut av bølgen en så mye større betydning for meg enn du aner, eller kanskje kan forstå. 

Men for meg er  bildet veldig mye.