Oppsummering av året 2022

Året startet på verst mulig vis, 5 januar falt jeg ned på brygga, 3 meter, med påfølgende brudd i bekkenet, sykehusopphold og ambulansefly til Norge…

I de siste månedene av 2021 var det ikke noe god stemning i seilbåten. 

Det er ikke enkelt å skrive dette, det er en hårfin balanse mellom å være personlig, men ikke privat.

Det toppet seg til slutt, jeg sa: Dette gidder jeg ikke, jeg går på land, kobler ut, drikker meg full. 

Innerst inne skjønte jeg vel at det gikk mot slutten av vårt over 5 år lange eventyr sammen.

Vi hadde de siste månedene seilt i mellom Kanariøyene, og var nå på Gran Canaria, låg i havna på Las Palmas. 

Vi hadde bestemt oss for å seile Constance til Norge og selge henne, legge seilingen på vent, gjøre ferdig prosjekter i Norge, både på Kjerringøy, i Bodø og Selbu, rydde litt mer vei, før videre seilas. 

Jeg dro på en restaurant, spiste middag, drakk øl og vin, og formen var fin da jeg var på vei tilbake til flytebrygga,ikke seint på kvelden.

Adgangskortet til gateǹ hadde jeg ikke, så jeg gjorde bare det jeg ofte har gjort, bare klatret over porten, og ned på gangbrua, videre ned på flytebrygga. 

Det hadde regnet, og når jeg skrevet over, glapp fotfeste på det glatte stålet, jeg skled, falt bakover og ned 3 meter, landet på kanten av brygga, og falt videre ned i sjøen. 

Det gjorde vondt, så inn i hælvete vondt. 

Det kom rask andre seilere til og hjalp meg, jeg låg i sjøen uten mulighet til å komme meg opp på egen hånd, jeg ble dratt opp, ambulanse ble tilkalt, og på sykehuset bar det. 

Fikk konstatert brudd i bekkenet. Men så ble jeg på uforklarlig vis plassert på isolat der alle gikk rundt i fullt verneutstyr, og ingen snakket engelsk, og jeg snakker ikke spansk. 

Veldig frustrerende. 

Der lå jeg i 3 dager, nesten uten mat og drikke, før jeg fikk beskjed om at jeg hadde covid. 

Etter 5 dager fikk jeg beskjed om at jeg skulle utskrives og sendes tilbake til båten.

Jeg ble båret ut i ambulanse, kjørt ned til havna, der sto 3 ambulansearbeidere, 5 politifolk og noen ansatte fra marinaen klare til å bære meg på båre inn i båten. 

Da først fikk jeg pratet med Tora, og jeg ba henne ringe forsikringsselskapet. 

Etter befaring fant alle ut at det var praktisk umulig å få meg inn i seilbåten på sikkert vis. 

Det ble retur til sykehuset. 

Der lå jeg ytterligere i noen dager, før jeg ble overflyttet til privat sykehus. Der fikk jeg besøk av sjømannskirken, og mat og stell. 

I dialog med lege i forsikringsselskapet, ble det besluttet å sende meg i ambulansefly til Bodø.

Faan ikke dårlig å bli sendt hjem i eget fly! 

Etter ny sjekk og røntgen på Nordlandssykehuset ble jeg overført til Tverrlandet bo og servicesenter. 

Fikk beskjed av legen at det bare var å komme seg på beina og begynne å trene. 

Hadde fått utlevert en liten leilighet, rullator og krykker. 

De første dagene gikk jeg noen hundre meter om dagen med rullator i slaps og snøkav.

Etter en uke gikk jeg over til krykker, og etter 14 dager, flyttet jeg ut av servicesenteret. 

Var i Norge på opptrening i ca. 1 måned, før jeg dro tilbake til Las Palmas, og seilbåten.

En gang i livet var jeg toppidrettsutøver, og brytetrener i over 25 år, opptrening og kropp har jeg peiling på. Her var det rask rekonvalesens!

Tora hadde mønstret av, jeg skulle seile skuta til Norge. 

Annonsen låg allerede på finn.no

Slutten av februar og mars ble det seiling. Først til øya La Palma for reparasjon og vedlikehold. På turen over joinet Stig Vegard og vi fikk en nydelig seiltur fra Granka til La Palma.

På La Palma klarte jeg kunststykke å få bommen i hodet, jeg hadde glemt at jeg hadde flyttet den fra den ene til den andre siden, så når jeg kom opp fra salongen nede i båten, smalt jeg hode i en sjakkel, det fosset blod. Det ble en ny runde på sykehuset, og 16 sting i hodet… jeg gidda ikke å vente på at det skulle gro, fordi nå var værvinduet på plass.

Så da seilte jeg opp til Madeira. Jeg tok stingene på et privat sykehus der. Planen var å legge igjen skuta på Madeira for en 14 dagers tid. 

April var avsatt til kompistur til Drama i Hellas, en uke med paragliding og sosialt samvær med gode venner. 

Jeg fikk ikke lov til å forlate skuta i havna uten at jeg selv var til stede i Funchal. Derfor måtte Constance flyttes til en shipyard før jeg kunne dra videre.

Flyet til fastlandet og Hellas hadde avgang et stykke utpå ettermiddagen. Tanken var å bare seile skuta ned, ta den på land og rusle opp til avgangshallen på flyplassen. Flystripa er ei gedigen støpt betongbru plassert i fjellsiden, og under brua/flystripa er det oppbevaring av båter, sportssenter osv. Jeg hadde på forhånd ringt og avtalt pris og tidspunkt.

En nordmann jeg kjenner som bor på Madeira inviterte seg selv og sin nye flamme med på seilturen. Ja da, helt i orden det, sa jeg. 

Vi kastet loss i havna, jeg bakket ut av båsen, satte skuta i gir framover og ingenting skjedde, ingenting. Motoren gikk, men det virket som om propellen hadde falt av. 

Vi har tidligere hatt problemer med foldepropellen, så jeg er sikker på at det var noe feil der.

Utfordringen var jo at flyet mitt gikk om 7 timer… og i havna her fikk jeg ikke være.

Her var det bare å hive opp seil, det var nesten helt vindstille, men vi seg sakte ut av havna. Jeg såg jo at det var mer vind lengre ut, bare jeg kommer meg dit, så går dette bra, tenkte jeg…

Normalt tar jo denne turen bare 2 timer, jeg hadde bestilt lift for å få skuta på land kl 12, den planen gikk jo lukt at skogen.

De første par timene gikk, og det bare snirklet seg fremover, men jeg hadde hardnakket tro på at vi kom til å få vind etterhvert.  

Frøkna hadde tatt på seg solhatt, solbriller, miniskjørt, blå og hvitstripet matrosgenser, matkurv, ja virkelig tatt den helt ut for en romantisk tur med nykjæresten. Frøkna hadde ganske nylig kommet fra Ukraina, og fått utlevert både penger og leilighet av myndighetene, da hun hadde status som flyktning.

Vinden kom og frøkna ble blek om nebbet, såpass blek at hun etter 20 minutter satt og spydde over rekka. Romansen var glemt, hun ville på land og begynte og google redningshjelp. 

Jeg sa at vi går jo for seil, vi har fin fart og dette går bra. Vi skal bare ringe shipyarden når vi er utenfor, slik at vi får hjelp til å komme oss inn i docken. 

Jeg ringte og ringte, men der i gården var det lunsj 3 timer midt på dagen, og vi nærmet oss med fulle seil i 8 knp. 

Hmmm, faen, Rolf Arne, dette klarer du på egen hånd! Sa jeg til meg selv.

Jeg går inn i docken for seil!

Frøkna ble sendt ned i salongen med beskjed om å bare være der. 

Christian fikk instrukser på hva han skulle gjøre når vi kom innenfor moloen, klar med fendere og tau.

Der inne er det trangt, veldig trangt, og vi hadde vinden i ryggen når vi gikk inn. Jeg revet seil, tok inn alt 200 meter før inngangen, men farta var for stor, 5 knop, vi kom til å gå i betong veggen med et smell. 

Jeg fikk en ide, baugthrusteren var jo i orden! 

Når jeg var midt inne i havna, la jeg først skuta helt opp til betongveggen på styrbord side, la hardt over babord, ga full peis på baugtruster, og vi klarte å snu skuta uten å gå i betongveggen på babord side.

Gikk 2 runder 360 grader rundt, utnyttet det siste siget i skuta til å gå inn i docken, det hadde samlet seg folk på docken som sto og såg på. 

For en gærning tenkte de vel, men smokk og uten en skramme ble skuta plassert i båsen. 

En fyr oppå kanten der, bemerket tørt. Aha, a norwegian sailer….

Dette er nok den beste prestasjonen jeg har gjort i en båt. 

Lunsjen var ferdig,de heiste skuta på land, jeg ruslet opp til avgangshallen og var klar for paragliderferie og venner i Hellas…

Søskenbarnet mitt spurte meg for en liten tid tilbake om følgende: Hvem står deg nærmest Rolf Arne?

 

Lars, svarte jeg. Lars står meg nærmest, han har vært med meg i mine opp og nedturer de siste 15 årene. 

Husker aller første gang jeg traff han, vi var begge ferske paragliderpiloter og vi fant veldig fort tonen, selv om jeg er mer enn 15 år eldre enn han. 

Vårt vennskap har hatt sine prøvelser, men det er ingen jeg stoler mer på en Lars. 

De første årene var han som en sønn for meg. Lars hadde mange sprell og prosjekter på gang i denne perioden, ikke alle slo stang inn for å si det sånn.

Jeg ble skilt og han ble min støtte og gode samtalepartner. 

I dag så prater vi ukentlig på telefon, eller skype, gjerne i flere timer. 

Han har dessverre like mye, som den fantastiske evnen til å putte alle andre enn seg selv først.

Derfor kjøpte jeg flybilletter til Hellas, til han i 40 års bursdagsgave. 

3 dager før avreise ringer han meg; Rolf Arne har du sett værmeldingen for Drama? 

Nei, sa jeg, 

Verdens største lavtrykk er på vei over nord hellas, vi dropper turen!

Nei, DET gjør vi ikke!, sa jeg. 

Selv om det ikke kommer til å bli de beste forhold for å fly, så er det sikkert mye annet vi kan gjøre! 

Ser deg i Drama! Ha det!, sa jeg og avsluttet samtalen

Drama nord i Hellas er et mekka for paragliding, ingen tvil. Lars makset turen med meget gode flyturer, vi hadde det absolutt koselig, sosialt med andre piloter, latter og tullprat. 

Takk for turen, Lars!

Tilbake på Madeira hadde min gode venn Stig Vegard ankommet, og han hadde begynt å se på propellen, den var gåen, ferdig, her var det å kjøpe ny. 

Etter bunnsmøring, polering og annet vedlikehold, pluss ny propell, ble skuta sjøsatt og vi, jeg og Stig Vegard satte kursen mot kysten av Portugal.

Fine seildager hadde vi, tror vi brukte 5 dager opp til grensa mellom Spania og Portugal.

Stig Vegard mønstret av, og jeg stakk direkte ut i Biscaya, eller på utsiden av Biscaya med kurs mot Irland. 

Været var greit, vinden blåste meg over havet på to og et halvt døgn, og jeg bare dundret på og fortsatte oppover irskesjøen. Hadde noen veldig fine stopp i Irland. 

Havnet også på filmsettet til en slags (game of thrones) innspilling i Nord Irland. 

Planen var å gå igjennom Caledonienkanalen, over det skotske høylandet med alle sine sluser på øst og vest siden, på tvers av Skottland, men denne var stengt for vedlikehold, så jeg måtte gå rundt nordspissen av Skottland. 

Motoren fusket, og jeg oppdaget deretter at jeg igjen hadde dieseldyr på tanken, men jeg følte at jeg ikke hadde tid til å fikse dette nå, så jeg la i vei opp mot nord i Skottland. 

Når Nordsjøen sto for døra, var det meningen at bruttern skulle mønstre på, men han meldte avbud. 

Det skulle vise seg og være et godt valg.

Der oppe på nordspissen var ikke værmeldingen for den neste uka av den beste seilkvalitet, grov sjø, mye vind, stiv kuling, med forsåvidt grei retning fra nord. 

Men jeg sa til meg selv, dette klarer du Rolf Arne, du lovte skuta til potensielle kjøpere klar for visning 17 helga. Og dessuten hadde jeg gjort nye avtaler 1 juni.

Jeg kastet meg ut i det, det ble 2 døgn i grov sjø med stor lekkasje i takluka og mye vann og null varme i båten, webastoen streika også.

Det meste var vått, kaldt og hustrig.

Glad jeg var aleine i skuta, dette var ikke noen chartertur.

Jeg gikk i land på Utsira 10 mai, 28 dager etter avgangen på Madeira, 19 dager i sjøen. 

Utsira er Norges minste kommune, en aldeles nydelig plass!

Når jeg kom til Stavanger sto Tora og tok imot, skikkelig koselig og sårt på en og samme tid. Vi ga hverandre en god varm klem.

Hun hadde nylig operert skuldra for avrevet senefeste, så hun var ikke til mye hjelp, uansett hvor mye hun ville. 

Men vi fikk shinet skuta, klargjort den for visning, og et ungt, nydelig par kom og forelsket seg i Constance. Og etterhvert ble det til at de kjøpte Constance.

Og jeg kunne sette meg på flyet til Libanon 1 juni… som avtalt.

Mona

Jeg kan ikke bare skrive om reisa til Libanon, uten å fortelle historien til Mona, og hvordan jeg havnet i et kjærlighetsforhold til ei godt voksen jente fra Libanon. 

Hun kom inn i livet mitt for 8 år siden, jeg var på Tenerife, hun hadde noen dager fri fra jobben som FN sin utsending for tilrettelegging av kvinnenettverk i Nord Afrika. 

Hun satt høyt oppe i FN systemet, hadde noen dager fri, og dro ut til Tenerife for å slappe av.

 

Jeg traff henne på Tinder, det var ikke sånn wowsjekking, nei det var, skal vi møtes, dele på kostnaden av å leie en bil, og oppdage øya sammen? 

Jeg bodde jo i skuta mi og hadde begrenset budsjett. 

Men etter bare noen timer i bil sammen ble det god kjemi, og så mye mer, enn en reisekamerat. 

Og ja, vi havnet i captains cabin, og hadde fine dager sammen. Men vi dro hver til vårt. 

Vi holdt kontakten, sporadisk. 

Og når hun spurte meg på nyåret hvordan jeg hadde det, måtte jeg si at forholdet til Tora hadde havarert, og jeg trengte ferie. Jeg sørget! 

Men Rolf, kom hit! Vi har stort hus, du er jo som en bror for meg, sa hun!

Og ja, så under forutsetning av at vi var nære, varme venner sa jeg, ja jeg kommer, jeg trenger ferie, koble av, dette er for mye for meg, jeg trenger avstand, ro, raushet og mellommenneskelig kjærlighet. 

Libanon er spinnvilt, fytti hælvete for en skjebne det libanesiske folk har lidd. 

Totalkollaps i økonomien, alt, absolutt alt ble 25 ganger dyrere i løpet av ett år, folks penger i banken ble fryst. 

Tenk bare på dette eksemplet: bensin ble 25 ganger dyrere i løpet av et år!

Dvs. det samme som at bensinprisen i Norge plutselig ble 475 kr. literen…

kan du fatte det? Nei, jeg tror ikke det.

 

Mona som var rik, høyt utdannet, internasjonal toppstilling, ble plutselig fattig, låst og innestengt i sitt eget land. Sentralbanken i Libanon innførte valutarestriksjoner, Mona hadde sine penger i libanesisk bank, som innførte at hun og alle andre kun kunne ta ut 200 amerikanske dollar pr. måned.

Fy faan, for en traumatisk omveltning av livet og dette skjedde i 2020-21. 

Legg også covid inn i samme kaoset.

På toppen av dette tok de imot 2 millioner flyktninger fra Syria, i et land der de selv er 4 millioner…

Libanesiske barn går på skole på dagtid, og på kveldene åpner de skolene igjen og gir skolegang til flyktningbarn. 

Som ett apropo, så husker jeg diskusjonen i Norge, der politikere både lokalt og nasjonalt, mente vi ikke kunne ta imot flere flyktninger enn de vi allerede hadde tatt imot. 

I rettferdighetens navn, så burde jeg egentlig laget en podcast om denne reisa i Libanon, men det får bli noen ord, fattige ord.

Mona og familien har et hus i Beirut, men halve året så er de i sommerhuset i Bekaadalen, et hus på over 1000 m2. 

Huset har mange leiligheter, og jeg fikk min egen. 

I sommerhuset bor også Monas mor og søster.

Monas datter jobber i Beirut, men er på besøk av og til. Hun har også en bror som også bor i Beirut, en sånn kul Womanizer- playboy.

Beirut var jo kjent for sitt uteliv og rykte som Midtøstens Paris.

Jeg prøvde etter beste evne å bidra med innkjøp av mat og fylle bensintank. 

Men det var aller nådigst at jeg fikk bidra økonomisk.

Maten i Libanon er uten tvil verdens beste, jeg har besøkt nesten 50 land, men ingen slår Libanon i matveien. 

Bekaadalen har i flere tusen år vært Middelhavet og Midtøstens mat- og kornkammer. Dette var også i sin tid romernes honningkrukke. 

Her dyrkes det meste, også vin. 

Og jeg og Mona var på flere vingårder og smakte fantastiske viner.  

Helt surrealistisk å gå nede i grottene som er brukt som vinkjellere i tusener av år og se flasker som er mange hundre år gamle, fulle av støv og spindelvev.

Fjellene er flere tusen meter høye, og det er flere skikkelig bra alpin resorter. Du kan stå på ski i mars, kjøre 45 minutter og være på stranda, nyte sol og varme.

Byblos, also known as Jbeil or Jubayl, is a city in the Keserwan-Jbeil Governorate of Lebanon. It is believed to have been first occupied between 8800 and 7000 BC and continuously inhabited since 5000 BC, making it one of the oldest continuously inhabited cities in the world

Dette er et utklipp fra Unesco sin verdensarvliste.

 

En venninne av Mona bor der. Huset hun og familien har, er mer enn 3500 år gammelt, og de har med store begrensninger og restriksjoner, fått lov til å gjøre det om til et lite hotell med 4 rom. Noe av det mest eksklusive du kan kjøpe av overnatting i Libanon. 

Vi snakker titalls tusen pr. natt.

Mona var med på å dekorere og utsmykke huset, og dit dro vi jo på besøk. 

Hagen blir ofte brukt til mottagelser av både ambassader og høykulturelle eventer. 

Mannen til Monas venninne er professor ved Musikkonservatoriet i Beirut.

Vi bodde der i 3 dager, ruslet rundt innenfor bymurene, og bare lot inntrykk synke inn.

Mona er ei Middelhavsjente, og jeg husker at hun syntes det var veldig kaldt på Tenerife den gangen for 8 år siden. Men en dag skal jeg få henne på flyet opp til Trondheim, og hytta oppi Selbu.

I midten av juni blir det farbar vei opp til hytta i Selbu, gjenbruksprosjektet mitt.

Fra Libanon dro jeg direkte til Selbu, til regn, skodde og livet i et telt - sesong 2 av Ødemarkens menn. 

Hytta er en tømmerkasse i rundtømmer som jeg demonterte for 2 år siden.

Jeg satte opp tømmerkassen igjen i fjor, med egenkonstruert taljesystem, og i år var målet og få på tett tak og få inn vinduer.

Halve taket er skifertak, gjenbruk, jeg har skrubbet og vasket hver eneste stein fri for mose og skitt, andre halvdel av taket er flat, svart takstein med integrert solcellepanel. 

Du vil ikke tro at det er solceller, det du ser er et svart, matt tak. 

Men dette leverer strøm til en batteribank av resirkulerte elbilbatterier, som igjen blir konvertert til 220 volt. 

Faktisk leverer anlegget så mye strøm at jeg kan lade både elbil og elsnøscooter, som er bestilt. 

Jeg er selvforsynt, og ikke avhengig av det offentlige på noe vis.

Vinduene er nye, men dører, gode,gamle  skikkelige fyllingsdører, har jeg hentet rundt om i landet.

Gulvene er også gjenbruk av furugulv.

Under alle gulv har jeg lagt ned vannbåren varme, varmerør som får varmen i fra en vedfyrt  komfyr med vannkappe på kjøkkenet, og en peis på stua som også har vannkappe. 

En vanlig vedovn gir 5 til 8 kw i strålevarme.

Med vannkappe som utnytter varmen som ellers går opp i pipa, får jeg utnyttet all energien, hele 40 kw ekstra sender jeg til en akkumulatortank, som igjen fordeler dette til termostatstyrt temperatur ut i alle rom. 

Vann kommer fra egen brønn. Selv toalettet er kjøpt brukt, et vakuumtoalett med vannspyling som går til kompostering. 

Alt er bygget og konstruert slik at det også er frostfritt, dvs. at jeg ikke trenger å ha varme på, for å unngå frostskader. 

Poenget mitt har vært og ta det beste fra byggetradisjoner og gammel kunnskap, sammen med ny teknologi.  

Og jeg er ufattelig stolt over prosjektet, jeg har bært hver en stokk, gjort alt så og si alene, så langt. 

Tror ikke det er mange nybygg i Norge som slår klimaregnskapet til denne hytta.

Jeg avsluttet for vinteren i oktober. 

Neste år blir jeg ferdig, da skal innvendige paneler, listverk, skifergulv og innredning på plass. Til slutt skal resirkulert papir blåses inn i tak og gulv.

Men før jeg avsluttet for sesongen dro jeg til Kroatia for en paraglidertur, du skjønner en kompis ringte og spurte: Rolf Arne vil du ikke være med på en testtur, pilottur til Kroatia i september?

Jau, klart det! Det ble en en veldig trivelig tur, nye venner, flotte mennesker, masse trivelig samvær, og vakre steder.

Jeg er mange måter verdens heldigste mann.

Oktober

Etter nesten 40 år i yrkeslivet, har jeg kommet i reparasjonsalderen. 

Begge armene mine og skuldrene, har fått kjørt seg opp gjennom årene. 

Jeg har jo ikke vært den som har holdt tilbake, nei full gass, og jeg angrer ikke. 

Men nå skulle venstre arm opereres i Bodø, og minimum 6 uker rekonvalesens sto for døra. 

Rekvalensen og reisa gikk til Madeira, og der startet jo Bloggen, så derfra og ut året trenger jeg ikke å gjenfortelle.  

2022 har vært et kontrastenes år, egentlig helt klin gærnt. Gjennom dette året har jeg opplevd mer, enn mange hjemme i Norge opplever gjennom et helt liv. 

Finner jeg ro? Finner jeg kjærligheten på ny? Kommer jeg noen gang over min bunnløse sorg? 

Jeg kjenner det griper hardt i hjertet mitt på denne tiden av året, og kjenne på utenforskapet.

Hva som skjer i 2023 vet jeg ikke. 

Det eneste konkrete er at hytta skal ferdigstilles, ei flott dame fra Finnmark har invitert meg til å bli med til Hammerfest.

Ja, greit sa jeg, hvis vi samtidig legger inn ei uke på å gå Sørøya på langs, noe som har vært på Bucketlista mi, siden jeg var på Melkøya for ca 10 år siden.

Og kanskje blir det ny seilbåt.

En ting er ihvertfall sikkert - Rolf Arne stabler seg videre med et underfundig blikk og smil over livets mystiske eventyr, med dets opp og nedturer.

Fra Tobago ønskes alle et Godt Nytt År med vilje for enda mere omtanke, raushet og medmenneskelighet.

Rolf Arne