Et dansk elveraftingeventyr i Venezuela. 

Christian vokste ikke opp som andre danske barn på 70- og 80-tallet.

Christian er 59 år, er fremdeles sprek og spenstig i kroppen og lett på foten. 

Han er en dansk seiler som har hatt tilhold her i Praia da Vitoria på Azorene de siste 10 årene, med sin ferrosement støpte Colin Archer-skute.

Mora til Christian jobbet i ulike humanitære organisasjoner hele sin yrkeskarriere, med barna på slep. Og ja, med en oppvekst i Afrika, og i deler av verden der behovet for humanitær hjelp og fattigdom er stort, så må det jo helt klart, gi en litt annen oppvekst- og verdensforståelse, enn som til for eksempel meg, som fikk vokse opp i Klæbu. 

Christian er en sterk personlighet, raus, reflektert og klok, på ingen måte en lost case!

Noen og tjue år gammel på slutten av 80-tallet var han i Venezuela og levde ungdomslivet. Litt utsvevende som Mette Marit kanskje ville ha sagt det, mens vi i Klæbu, som levde ei normal nøktern ungdomstid, fikk utlevert ei flaske 96 av fedrene våre før vi dro som 15 gamle nykonfirmanter på fest på Lundamo. Og deretter for å ligge i veigrøfta og spy, etter å ha drukke dårlig heimbrent blanda med solo, ja ja nok om det

Christian så et program om elverafting på tv, og ble heltent. Dette hadde han aldri sett før, og det virket helt sinnssykt. Dette måtte prøves!  

Nei, det skulle ikke bare prøves, han bestemte seg rett og slett for å starte et raftingselskap i Venezuela.  

Det er mange fantastiske elver i dette landet, så her så han muligheten for å virkelig starte eget selskap, et rafting- og eventyrselskap!

Han måtte bare komme seg til Sveits der tv programmet var laget ifra. Han overtalte mora om at de skulle ta en roadtrip til Sveits som sommerferie denne sommeren. Som tenkt og sagt så gjort!

I Sveits fikk han kjøpe noen brukte raftingflåter som han etterhvert fikk sendt ned til Venezuela. 

Etter mye om og men, bestikkelser og styr, var flåtene klare til å bli pumpet opp og satt på elva. Christian hadde invitert noen venner til testtur på strekningen han hadde sett seg ut som rafting løype. 

Alle berget livet, og kom seg helskinnet igjennom turen. 

Og dermed var Christian i gang med rafting eventyret. 

Kundene strømmet på og det gikk ikke mange måneder før han fant ut at han måtte ansette profesjonelle rafting guider. Han fant en gjeng fra New Zealand og fikk dem fløyet inn. Når han presenterte elva for guidene sto de bare og måpte! 

Første spørsmålet han fikk var; og her har ingen dødd?

Neste var; har du raftet disse strekningene med betalende kunder? 

Noe han jo bekreftet ja på, på begge.

Det er jo et under at det har gått bra, her vil vi ikke under noen omstendighet rafte med betalende gjester, svarte de. 

Hvis vi skal jobbe for deg, så vil vi starte flere kilometer lenger ned i elva, og i langt roligere farvann og stryk. Vel, godt å få avklart det. Butikken gikk bokstavelig talt strykende, en mega suksess! Helt til landet kollapset politisk, og kriminalitet tok over. Det ble vold, kaos og turistene rømte landet. 

Hele eventyret kulminerte tilslutt i at Christian, kona og barna deres ble tatt som gisler, med pistol mot hodet ble de frarøvet alle sine eiendeler.

Det var bare å komme seg derfra. 

Så han kjøpte seg en sementstøpt Colin Archer skute, som er en norskdesignet redningsskøyte, kopiert over hele verden for sin sjødyktighet. 

Han tok med seg familien, seilte over havet med ingen erfaring fra seiling. Han seilte til Azorene, og fikk plassert barna i Nord-Spania. De fikk etter hvert spansk statsborgerskap og bor i dag i Baskerland i Nord-Spania der den ene driver en neglesalong og den andre driver en nattklubb. De er i dag spansk - venesculanske damer på 25 og 27 år, som står på egne bein.

Og Christian og kona har ingen drøm eller ønske om å bli økonomisk rike,

Dette er bare kortversjonen om Christian og hans familie. Han har jo ufattelig mye å fortelle og jeg er ydmyk som får lov til å høre.

Søndag bestemte jeg meg for å bare hoppe på bussen og dra på en oppdagelsesferd. 

Klokka 11 tok jeg bussen over på motsatt side av øya. Hadde egentlig ikke noe plan, bare liksom  - hva skjer?, ta av til høyre, bare surre litt rundt. 

Jeg spurte sjåføren om når siste buss gikk tilbake, og han sa kl. 14.00. Ok, tenkte jeg, jeg gidder ikke å forholde meg til bussruta og passe på klokka. I verste fall er det jo bare ca. 25 km å gå tilbake, det får bli som det blir.

Jeg hoppet av bussen, hadde en matpakke og en flaske saft, og ei regnjakke i sekken. Altså dressed for success.

Jeg var i en liten landsby litt oppi fjellsida, rusla gjennom torget og forbi kirka. Der var det noen som gaula og sang, noen satt og sto på kirketrappa og drakk vin og spiste mat. Fin lun stemning. Sånn skikkelig søndagsfristemning.

Jeg gjorde som jeg sedvanlig gjør når jeg ikke vet hvor jeg skal gå, jeg tar av til høyre, ser hva som skjer.

Og etter 200 meter går jeg over ei bru, og der står det et skilt som viste historisk sti langs elveleiet oppover med en plansje som sier at her i gamle dager var det møller osv. Ok, tenkte jeg, jeg følger elva oppover.

Og opp og inn i en frodig nydelig dal bar det, med fuglekvitter, små fossefall, og ja ren idyll. 

Det neste som skjedde var at en hund kom og strøk seg inntil låret mitt, en hund med form og størrelse som en svart labrador, men med et tryne som om den hadde møtt en betongveggen i 90 km i timen, kanskje ikke ulikt meg selv. 

Jeg strøk og klappet den og vi ble gode venner. Ok, kanskje litt for gode venner, resten av dagen fulgte den etter meg, helt over på den andre siden av øya. Jeg hadde gått nesten 15 km og fremdeles lusket den foran meg sånn 10-15 meter.

Utover dagen ble følelsene mine ganske splittet, fint med turkompis, tenkte jeg på den ene siden, men noen kommer jo til å savne bikkja si, på den andre. Og jeg kan jo liksom ikke bare adoptere en hund, jeg bor jo i seilbåt …!

Jeg og bikkja gikk over fjellet. Terceira er ca 20 km bred i luftlinje og jeg hadde gått i litt feil retning. Det blåste kraftig 15-20 m/s og når vi kom ned på andre siden, så viste Google maps at det var enda 19 km igjen til marinaen og kl var over 4. Ja, ja, jeg rusler nå hjemover, kommer vel hjem rundt kl 2100 eller noe sånt, tenker jeg. Da stopper plutselig en bil, der inne sitter et ektepar på min alder og spør hvor jeg skal? 

Praia, svarer jeg. 

Men det er jo ganske langt unna, svarer de. 

Ja, det er vel sånn ca 19 km sier jeg.

Vil du ha skyss? 

Vel ja, jo, det hadde vært fint det. Men ser du hunden der? Den har fulgt etter meg i hele dag, og jeg har ikke hjerte til å bare forlate den. Hvis det er greit, så tar jeg gjerne imot skyss, men da må hunden med!

OK, hopp inn, svarte de.

Jeg hoppet inn, plystret på hunden, og han hoppet inn …

Tilbake på skuta inviterte jeg det amerikanske ekteparet på kaffe, og de ble henrykt. De hadde aldri vært ombord i en seilbåt før, så både amerikanerne og bikkja ble lempet ombord.

Og nok et nydelig menneskemøte fant sted.

Paret fortalte at de var her på en ukes ferie, og at de hjemme i USA så bodde de i en bobil med et minihus på slep. De var stort sett i bevegelse og hadde krysset USA fra øst til vest mange ganger. De kunne lett relatere seg til et liv i en seilbåt. Etter mørkets frembrudd dro de videre. Jeg og bikkja tok kvelden. Jeg hørte den av og til småpipe litt, der oppe i cockpiten hvor den lå.

Neste dag hadde jeg en plan. Jeg skulle låne bilvraket til Christian, kjøre tilbake til der jeg først traff hunden, og forhøre meg der om eierskap.

Jeg fikk bilnøklene, klemte hunden inn i bilen, startet opp og skulle til å kjøre da kupeen ble fylt av bensinlukt … 

Jeg åpnet panseret og der sprutet bensinen ut av en slange rett ved forgasseren. Ehhh, jeg dropper kjøreturen jeg, sa jeg til Christian, det lekker bensin. 

Ja, men jeg hadde tapet slangen, funket ikke det? svarte han.

Du, sa æ, æ tar en drosje æ … 

På drosjeholdeplassen ble det bomtur. Gubben ville ikke ha en løshund inni bilen sin, han ba meg gå inn på et offentlig kontor rett rundt hjørnet og forhøre meg der.

Så da gjorde jeg det. Vel inne på kontoret kom fire damer løpende til og ville gjerne hjelpe. De ringte rundt. En av damene la hunden ut på en  tapt- og funnetside på Facebook, mens en annen kom jo med dagens løsning. Du må gå til en veterinær, kanskje den er chippet? 

Så da ble neste stopp veterinæren, og jepp, den var chippet. Og det viste seg også at hundens eier var naboen til veterinæren som scannet bikkja .

Så etter 4 timer var jeg tilbake i skuta, fornøyd med dagens gjerning.

Og sånn går no dagan….