Nye venner for livet! 

Lake Atitlan, en nydelig plass, på 1500 meters høyde, en innsjø der flere vulkaner omkranser innsjøen.

Det er en turistplass, mange turister fra ulike plasser i verden kommer hit, hippiefaktoren  er høy! Og masse liv og røre på puber og restauranter med live musikk. Fargerike klær og plagg. Fargerike hus og mennesker.

Det er også en populær plass for tandem paragliding. 

Nå har jo ikke jeg med meg tandemen, men min vanlige paraglider. 

Og tro det eller ei! 

Du husker kanskje at min portugisiske paraglider kompis, Consalo sa at jeg måtte sette meg i kontakt med en venn av han når jeg kom til Guatemala? 

Etter at jeg hoppet av lokalbussen, gikk inn på første og beste resturant jeg såg for å spise lunsj, da kom det en kar bort til meg og spurte; 

Are you Rolf?

Ehh, yes, sa jeg, og dro på det.

Han fortalte at han hadde snakket med vår felles portugisiske venn, som hadde fortalt at jeg var på vei. 

Og med paraglidersekken ved siden av bordet, var jeg lett å identifisere. Da hadde jeg bare vært her i 15 minutter, hadde ikke en gang blitt ferdig med lunsjen. 

Jack er en utrolig mann, reflektert, intelligent, engasjert og fremoverlent.

Han er i begynnelsen av 70-årene, pensjonert seilbåtkaptein, men nå fransk, omreisende paragliderboms. Han har flydd i mer enn 30 år, og er en av sportens pionerer. 

Og vi fikk umiddelbart god kontakt. 

Det har vært litt for mye vind de siste dagene for flyging, så vi har sittet og pratet om ett og alt, og selvfølgelig mye om paragliding og seiling. 

Men først og fremst har jeg fått høre deler av hans livshistorie, en ellevill historie om det å seile rundt i verden med supereksklusive seilbåter, på 70, 80 fot, med steinrike eiere som arbeidsgivere. 

Hvor behagelig livet var på 80-tallet, da han og kjæresten for det meste av tiden hadde skuta for seg selv, eller seilte charter med rike turister, mens eieren satt i London, Dubai eller hvor som helst i verden. 

Eneste kommunikasjon var fasttelefon, sånn telefon med ledning, tallskive, ja du vet,

for å få kontakt. 

GPS, Ais og andre sporingssystemer hadde de ikke, en fantastisk frihet. 

Navigasjonen ble gjort med sekstant.

De bare meldte fra når de kom til land; nå har vi ankommet feks. på Barbados, charterturistene har gått i land, hva gjør vi nå? 

Avvent ny seilingsplan. 

Et helt utrolig enkelt liv med masse party, oppmerksomhet, gærne fester med overflod av billig kokain og rom. 

Det er lett å invitere til fest når du senker landgangen på en diger seilbåt. 

Dette var også på en måte virkelighetens “Exit”. Du vet, den der norske serien fra finansmiljøet. 

Og Jack levde i mange år i denne bobla. Han har fortalt så mange historier, som jeg virkelig skulle ønske jeg kunne få tatt opp på tape. 

Fordi historiene hans fortjener å få komme ut i lyset. 

Vinklingen hans på globaliseringen, menneskets reiselyst og den innskrenkede muligheten vi i dag har til å reise fritt, fremfor hvordan det var for 40 år siden.

Hvordan global handel og økonomi har blomstret, mens den individuelle friheten har hatt en dramatisk endring over hele verden. Veldig mange landegrenser er stengt, mange lands offisielle reiseråd er anbefalinger om ikke å reise dit eller dit. Flere landegrenser er stengt i dag mot det som var tilfelle for 40 år siden. Virkelig et tankekors.  

Også hvordan vi i dag forventer at myndighetene skal ordne opp og at vi selv tar for lite personlig ansvar. Jeg har bare lyttet, stilt noen spørsmål, og tankene, historiene har bare kommet ut. 

Det er så fint å ha tid til bare å lytte, å finne likesinnede. 

Det er så mange historier jeg også kan tenke meg å fortelle, men mange av de jeg kjenner klarer ikke å forstå, lytte, være tilstede i fortellingen, fordi de simpelthen ikke klarer å sette seg inn i dem. 

Fordi det jeg ofte forteller om, er en verden så langt unna den de selv lever i, og da blir det vanskelig å dele.  

Men her, når jeg treffer likesinnede, så renner historiene ut, uten blygsel eller sjenanse.

Mange store tanker og refleksjoner har vi hatt, over et glass vin. 

Og nå ble han skikkelig engasjert i om jeg får tilslag på båten eller ikke. 

Han har krysset Atlanteren 14 ganger, en mann med meget, mye kunnskap og nå plutselig har jeg en jeg kan sparre med når det gjelder seiling.

Jeg føler meg så beæret over å få sånne fine mennesker som venner. 

I dag skal jeg også pakke om reserveskjermen min, dette må gjøres en gang i året. 

Jeg skal ta en full gjennomgang av utstyret slik at det er klart for morgendagen, for da blir det flyging! 

Jeg er på en paragliderstart ca. 2200 meter over havet, innsjøen foran meg, 600 høydemeter lengre ned. Episk utsikt! Bak meg er det en oliventrerlund , og 50 meter bak take-off står 3 karer og graver. Første dagen la jeg ikke merke til dem der i sto i mellom trærne. Men nå ble jeg nysgjerrig. Jeg gikk bak til karene og sa; Hei, og spurte hva de holdt på med? 

Jo, de gravde en brønn, sa de. To karer sto og dro bøtta med jord opp, mens tredjemann sto nedi hullet og gravde. Det var ingen stige ned, neida. Bare en enkel blokk med et tau som var festet i en tverrstokk over hullet, som de brukte til å heise jord opp og med, og til å fire opp og ned tredjemann som holdt på der nede. Hullet var 1 meter i diameter, ufattelig trangt, og de hadde allerede etter 2 dager gravd seg 15 meter ned, men fremdeles ikke funnet noe vann.

Herregud! tenkte jeg, dette er ekstremt, ingen rassikring, ingen sikring på han som står nedi hullet, og ikke hadde han noe lys heller. Hvis veggen kollapser, så var han død. Og i det øyeblikket de finner vann, så vil veggene også kollapse. 

Herregud for en kontrast .

Der står jeg og glaner nedi et høl hvor 3 karer risikerer livet for å finne vann, mens jeg bare noen meter unna, lever herrens glade dager med å leike meg i lufta. Jeg kan jo ikke gjøre noe med det, annet enn å reflekterer rundt det, og påminner meg selv hvor heldig jeg er som (egentlig) bare leker med livet for og bare ha det gøy, mens i en annen virkelighet bare noen meter unna meg, er det noen som virkelig risikerer livet for rent vann. 

Og etter noen runder frem og tilbake, ble jeg i dag en lykkelig eier av en seilbåt. 

Og da ble det også veldig klart for meg at dette har ,får konsekvenser. 

Det er langt å seile fra Guatemala til Trondheim. 

Det er jo litt uvirkelig, blir både skremt, redd og kjenner at det kiler i magen, eller er det en klump? 

Dette blir en skikkelig utfordring. 

Noe jeg grugleder meg til. 

Men først, nå ei uke med flyging, deretter tilbake til Rio Dulce og starte jobben med rundvask, fiksing og reparasjon av mitt nye hjem S/Y Seraphim. Og etter hvert så kommer min nye kompis  captain Jack på inspeksjon/befaring.

Jeg har fått flydd noen dager og jeg har jo hørt mange ganger at den og den plassen er noen av verdens vakreste, både strender, holmer og skjær, innsjøer fjell og nasjonalparker. 

Ja! det er vakkert her, en innsjø omkranset av vulkaner, både aktive og inaktive.

Det er mange ting som er tiltaler meg med dette stedet. 

Det første er atmosfæren, laid back, samtidig som den er frempå, aktiv turisme, spennende mennesker fra hele verden, og lune mennesker fra Mayakulturen. 

Været her oppe passer meg også perfekt, mellom 24 og 26 grader om dagen og mellom 13 til 15 grader om kveld, natta og morgenen. Tørr, klar høstluft om morgenen når jeg våkner, fuglekvitter og slow start på dagen.

I går droppet jeg flyging og dro til en veiløs landsby, adkomst med båt over til den andre siden av innsjøen, der jeg hadde hørt at det var mye kunsthåndverk. 

Og jeg fant dette utsalgsstedet, et slags Husfliden, et kooperativ, utsalgssted for håndarbeid.

Kvinner i landsbyen og i fjellene rundt, sitter hjemme og spinner, farver, vever, tøy, sjal, tepper, pledd og drakter osv. som de selger via dette utsalget. 

Utsalget dokumenterer ekthet, hvem som lager hva, hvor lang tid som er brukt, og sørger for at de som selger via utsalget får en fornuftig lønn for håndverket sitt.

Og jeg smeltet fullstendig. 

Jeg fant et bomullspledd som er laget helt fra bunn av, av ei dame på 92 år.

Hun og familien dyrker bomull, 3 ulike sorter, de plukker, renser, karver, fliser det opp og håndspinner tråden før den blir ført i en vev. 

Selve teppet som jeg kjøpte, brukte hun 8 uker på å lage. Et ordentlig teppe med litt tyngde i, ikke et sånt florlett fleecepledd, nei, ekte vare, du kan kjenne det når du tar i det, kvalitet. 

Jeg prutet ikke på prisen, jeg betalte 190 US dollar. Altså mindre enn kostnaden for et døgn på hotell i Trondheim.

Snart er “ferien” min over og hverdagen kommer sigende. Hva som er hverdagen min, vet jeg egentlig ikke hva er. 

Men nå blir det fullt fokus på klargjøring av seilbåt, og neste reisebrev blir vel kanskje et klagebrev over den hælvets seilbåten som må fikses, ordnes og klargjøres for neste destinasjon. 

Belize? Honduras? Jamaica? Cuba?

Kanskje du vil være med? 

Du er herved invitert!