Min hittil kanskje største utfordring, men sikkert ikke for hva du tror …

Jeg har krysset Atlanteren aleina, på kryss og tvers, jeg har gått fra Klæbu mot Røros 8 år på rad første uka i januar, og bare nådd fram en gang, jeg har 17. plass i mitt eneste skirenn som voksen, Amundsen race, verdens hardeste skirenn over Hardangervidda. 

Jeg har nesten tatt livet av meg selv flere ganger, frivillig og ufrivillig, jeg knuste kroppen i klippene i Gijon i Spania under akrobatikkflyging, og både hode og kropp har fått kjørt seg opp gjennom årene, både fysisk og mentalt.

Men takler jeg utfordringen når en urban byjente vil utfordre seg selv med å gå Sørøya på langs? Et kvinnemenneske som selverklært sier; jeg liker ikke å fryse, er livredd for å være sulten og ordentlig fysisk sliten har jeg aldri vært. Altså et 100% urbant bymenneske.

Jeg sa; du vil fryse, du vil være så sliten som du aldri har vært før og svanemadrasser har vi ikke med på tur. 

Og jeg skal være turkompis, motivator, støttekontakt og verdens mest sympatiske og forståelsesfulle guide? Gidder jeg å drasse på noen som kan bli som en 5-åring på tur? Jeg gjorde det ganske klart tidligere i sommer; Hvis du vil gjøre turen over Sørøya, så er det din indre “drive” og motivasjon som gjelder, at du er forelsket i meg, det må du legge bak deg. 

Jeg er ingen målestokk, jeg vet at mitt friluftsliv strekker seg langt utenfor normale menneskers, både tankevesen og mental og fysiske kapasitet. Nå er jeg ikke Supermann, ingen Petter Northug, men jeg har en ganske beinhard ståpåvilje, stayer-evne og pågangsmot. Så de aller, aller fleste turer og ekspedisjoner har jeg tatt alene. Nettopp av den grunn, jeg er for gammel til å være gymlærer Satan på tur. Så at noen vil være med meg på tur, på mine premisser, er jo interessant. 

Men er jeg klar for det? 

Min drøm om Sørøya ble satt på bucketlisten for 10 år siden. Jeg jobbet på Melkøya utenfor Hammerfest, en kollega viste meg bilder fra en fisketur der ute, og jeg ble frelst. Sørøya ble satt på lista. En 10 år gammel drøm skulle realiseres i sommer. Jeg satte av 2 uker til prosjektet. I fjor sommer traff jeg ei jente på Tinder som det etter hvert ble noe mer med. Så inni helvete langt i fra det livet jeg lever, men full klaff på det intellektuelle nivå. Også jeg da som alltid har følt meg intellektuelt mindre smart, mindre utdannet, mindre klok. Livredd for alle som har høyere utdannelse. Det er bra at jeg noen ganger tar feil og stiller meg åpen. Det å møte nye mennesker på et annet “level”, annet nivå er alltid spennende, all den tid som du stoler på ditt eget grunnfjell.

Og grunnfjellet mitt har tidvis vaklet, vært som ei steinrøys borti bakken med rester av sprengstoff, skadeskutt mose og grå steinhard granitt, ispedd løst fløssberg.

SÅ hva i helvete svarer jeg når min 10 år gamle drøm blir utfordret av ei jente som vil teste seg selv, med meg som guide? Utfordringen vil jo ikke bli fysisk større, kanskje turen blir lengre i antall dager ja. Den blir i hvert fall en mental prøvelse for meg på tålmodighet, raushet og det å være overbærende for situasjoner, utfordringer som vil komme underveis …

Og jeg som trenger denne turen for å bygge meg selv… 

Jeg føler meg vell, trygg og i balanse når jeg er alene, har et liv jeg kan takle når jeg er alene. Jeg har gjennomlevd en del sjelsettende opplevelser i mitt liv som barn, ungdom og voksen, godt voksen, traumer som jeg jobber med hver eneste dag. Og nå skal jeg i tillegg være turguide for et urbant, blondt kvinnemenneske i midten av min egen reise =``= faaaan.

Ok, jeg skal prøve.

Ok, jeg får ta det som en ny dimensjon, ny utfordring, en mental utfordring. 

Det er kanskje det jeg trenger nå, forholde meg til noen andre og ikke bare være min egen lykkes smed som vaser rundt i mitt eget spor.

Nå tror du kanskje at jeg er en einstøing, en ensom ulv på tur igjennom livet, på mange måter er jeg det, velger stien der jeg får min beste dag. Men jeg er også en som vil gi, bidra, inspirere, være en del av noe større enn meg selv. Og da er det en stor glede, overraskelse at noen vil gå ved siden av meg, eller mest sannsynlig 50 meter bak. 

Vi står på kaia i Hammerfest, venter på hurtigbåten som skal ta oss til Akkarfjord helt nord på Sørøya. Jeg har en sekk på 21 kilo lastet for 10 dager på tur. Elisabeth har en sekk på 16,5 kilo. I tillegg har jeg med meg paraglideren min på 15 kilo. En del av drømmen - prosjekt Sørøya - er også å fly på sanddynene på vestsiden av øya, på de store sanddynene på Sandfjellet, 70 - 80 meter høye sanddyner.

Når vi ankommer Akkarfjord så står en lokal Nessekonge på kaia, ei som håndterer godsekspedisjonen, kaia, kiosken, fiskemottaket og sykkelutleie. Jeg leier en el-sykkel hos henne for å frakte paraglider til Storsand, 4 km unna, for så å dra tilbake, levere sykkelen, og så gå 4 km med min egen sekk. 

Jeg lovte Elisabeth at jeg først skulle frakte paraglideren, for så å møte henne et sted på veien for deretter å frakte hennes sekk. Da jeg møtte henne så hadde hun gått 2 km, hun var oppgitt og fortalte at skuldrene holdt på å ramle av, sekken var for tung. Jeg satt på sykkelen og kikket på henne og sa; dette går bare bra, dette klarer du! Forlot henne og dro til kaia for å hente min egen sekk og tilbakelevering av sykkel. Jeg leverte tilbake sykkelen, og begynte å gå tilbake til avtalt teltplass med min egen sekk.

Hun kom frem til Storsand før meg…  

Vi satte opp camp relativt tidlig på kvelden. Men først måtte det bestemmes hvor teltet skulle stå. Jeg er jo praktiker og ville sette teltet på gressletta som var noenlunde bein, mens Elisabeth var mer opptatt av utsikt fra soveposen og hvor teltåpningen skulle være. Så nær stranda som mulig. Det ble telt så nært stranda som mulig. 

Neste dag sto vi opp til nydelig vær, planen for dagen var satt, vi skulle gå til Sandfjellet med paraglider på ryggen for å realisere min gamle drøm. Telt og sekker ble stående igjen, og vi labbet over fjellet ned på den andre siden for å konstatere at det var østlig vind og ikke vest som ble meldt på yr. Så det blir en strandryddedag istedenfor. Mye søppel lå strødd. Mest plast fra fiskeindustrien. Her kommer storhavet rett inn, så jeg kan godt tenke meg at det er heftig her på vinteren. 

Så et dilemma, hva gjør vi med søpla som vi rasker sammen? Her er det ikke noe søppelmottak, skal vi bare la det være? Rydde det i hauger? Det blir jo bare å flytte søpla rundt. Vi tente et bål, lempet på 50-50 med rekved og plastsøppel, er det god miljørydding? Er det bedre eller verre enn å la naturen selv bryte ned plasten sakte men sikkert, eller forurenser vi mer når vi brenner opp plasten? Jeg vet ikke svaret.

Dagen gikk, og jeg hadde ikke gitt opp håpet om å fly, men vinden var fremdeles øst, nordøst. Planen var jo også at i morgen skulle vi begynne å gå øya på langs, og jeg måtte tilbake til Akkarfjord i kveld for å sende paraglideren med båten tilbake til byen. 

Jeg bestemte meg for å gå opp på fjellet, til høyeste punktet i området. Ta av og fly ned til Akkarfjord, som tenkt så gjort. Det ble en relativt kort flytur, men jeg fikk flydd, levert pg- sekken på kaia, og ruslet tilbake til Storsand før det ble for seint. Sånn passe fornøyd med dagen, fikk flydd, fikk sett et meget spesielt område, og tur er tur. 

Imorra skal vi begynne å gå sørover. 

Det var Elisabeth sitt forslag å gå fra nord til sør, hun ville ha sola i ansiktet når hun gikk, ja ja, ingen dum ide forsåvidt. I den første bakken opp mot fjellet, rett etter avgang, var det ikke sola Elisabeth kikket på. Nei, 90% av tiden kikket hun på skoa sine. Jeg tippet i forkant at vi måtte ha minimum 2 stopp før vi nådde toppen, Jeg la merke til at hun var fåmælt, innbitt, motivert, og første stopp ble på toppen. Været var nydelig og vi ruslet innover fjellet. Ved første litt større fjellvann ble det pause, jeg skulle fiske. Elisabeth la seg rett ned i krekling og blåbærlyng for lading. 

Fiskevannene på Sørøya er berømte for sitt gode fiske, men etter en time, og fremdeles ikke napp, ruslet vi videre. Vi skulle over fjellet, ned en dal, nesten ned i en fjord, for så opp igjen og ned til neste vann. Jeg har alltid med meg kart på tur, selv om løypa er merket, når jeg er på ukjente plasser. Jeg tar ut en kompasskurs, viser og forklarer til Elisabeth, gir henne et kompass også, slik at vi har en backup.

Denne dagen ved første fiskevann tok jeg ut en kurs som var ca. 3 km unna i luftlinje, en fjelltopp på den motsatte siden av neste dal. Og 3 timer senere sto vi der og det var klart for lunsj. Jeg skulle ta ut ny kurs så jeg finner frem kartmappa, åpner den, men kartet er borte… 

Mappa bakpå sekken hadde åpnet seg underveis og kartet hadde sklidd ut, hælvetes borrelås! Mappa var festet bak på sekken, fordi jeg hater å ha kartet dinglende foran halsen. Jeg måtte bare slenge av meg sekken og gå tilbake til det forrige vannet for å se om det hadde falt av når jeg slengte sekken på ryggen der. Elisabeth hadde jo gått bak meg hele veien og hun hadde ikke sett noe kart, mulig hun var for sliten til å oppdage det?

Jeg gikk hele veien tilbake og fant kartet på tilbaketuren, så det ble ikke så mange kilometer den første dagen, ca 8 km. 

Og kartet fant jeg igjen utenfor stien, en eneste gang tok jeg en avstikker, og det var da jeg mistet kartet.

Etter 4 dager på tur begynner det å lukte ikke så godt av klær og våte sokker osv. Spesielt mine våte sokker. Du har egentlig 3 valg på tur; tørke sokkene i soveposen, henge dem opp i innerteltet eller henge dem ute, som betyr å la de være våte, men luftet til neste dag. Jeg har en tynn 1 kg., 20 år gammel dunpose med flere hull i, som jeg har tapet med sportstape, den synger på siste verset, så den kan jeg ikke bruke til å tørke våte klær, våt tynn dunpose er kaldt. Så jeg hengte opp sokkene i taket i innerteltet. Elisabeth spurte pent om jeg vær så snill kunne henge sokkene i ytterteltet, hun var ikke så begeistret for lukta. Jeg tenkte mitt, men holdt kjeft, tenkte at denne diskusjonen om klam svettelukt i et lite fjelltelt, gidder jeg ikke å ta, jeg hengte sokkene ut. Elisabeth hadde en tykk primaloft vinterpose, så hun tørket klærne i posen. Noen dager senere når svettlukta også henne. Hun opplever intens, ram egen kroppslukt, i tillegg til stram lukt fra fuktige klær i soveposen. Og når hun oppdager at klær ikke tørker ute på natta, det var da hun selv kom på at det beste var å henge opp klærne, inkl. våte, sure sokker i innerteltet. Lista for aksept av svette og turlukt var senket. 

På dag 4 etter frokost spurte hun meg om jeg ville klippe henne, med saksa på leatherman… Hvorfor det? spurte jeg. Skal du spare vekt? Hun har langt, lyst hår, men har tidligere sagt at hun ville barbere seg. Midtlivskrise? Militærlook? Være en krysning mellom Annie Lennox og Gunhild Stordalen? Hun plasserte seg på en stein, jeg tok fram saksa, klippet, klippet og klippet. Blondt og grått hår forsvant i vinden. Jeg ble dritfornøyd med resultatet, jeg syntes hun ble cool. Men hun nektet å se seg selv, skulle ikke det før turen var over. Senere utpå samme dagen kom vi ned til en fjord som har båtanløp, og der satte vi oss ned for en pause 50 meter fra kaia, oppi en bakke. Elisabeth fikk øye på ei dame som hun kjente, som sto og ventet på båten på kaia, hun veivet og vinket til henne, men fikk ingen respons. Til slutt kom dama på kloss hold, hun ble målløs, enten av mitt fantastiske frisørarbeid, eller beint fram rystet over å se Elisabeth med pinne kort hår, noe hun aldri har hatt tidligere i livet. Hun tilbød oss skyss til over på vestsiden av øya, slik at vi kunne fortsette derfra. Elisabeth takka tvert ja, jeg dro på det, og før jeg fikk svart, sa dama til meg; du vet “happy wife, happy life…” Inni meg tenkte jeg; jo til du møter krysningspunktet, og da kan det fort bli “happy life, no wife”, men jeg holdt kjeft.

Men jeg ble overrasket nok en gang over Elisabeth, istedenfor å vente på at skyssen over til den andre siden skulle gå, begynte hun å gå etter veien, hun sa at vi kan jo bare gå til de tar oss igjen. Jøss, tenkte jeg, her er det progress! 

Elisabeth fikk ansvar for teltplass, mens jeg gikk på pukkellaksjakt med fiskestanga.

Da jeg kom tilbake var teltet opp, på turens hittil beste teltplass. Og jeg hadde ikke noe å bidra med i matveien, faen ikke napp en gang.

Vi fyrte bål i fjæra, denne gangen med rekved. Jeg hadde en plan om å ta badstue, Elisabeth var skeptisk. Men jeg var fast bestemt på å få tilbake litt hygiene og trivsel i teltet.

Oppskrift på enmanns badstue:

Jeg har alltid med meg en fjellduk, Jærvenduk, den med foliert innside. 

Fyr et bål, legg noen steiner, 5-6 stk. oppi bålet, ikke tyngre enn maks 2 kilo. 

Fyr, mat bålet en times tid, vipp steinene ut av bålet, flytt de med trepinner, feks. lag en y ut av 2 pinner, bruk en spade, eller en kasserolle, stekepanne. 

Flytt steinene til et egnet sted der du har en sitteplass, feks. foran en større stein som du kan sitte på.

Ta på deg duken, stikk hodet ut av toppen, tett til rundt halsen og plasser beina ved siden av de varme steinene og bruk beina til å tette igjen bunnen med.

Tøm forsiktig vann på steinene fra ei flaske, og du har verdens beste dampbadstue gående i 10 min.

Jeg vekslet mellom badstue og bading i sjøen. Jeg så at Elisabeth var imponert der hun stod og kikket på, godt innpakket i dunjakka si. Hun fikk tilbudet om å ta badstue hun også selvfølgelig, men takket nei, kanskje senere sa hun.

Den kvelden var det ikke jeg som var representant for kroppslukter i teltet.

Sørøya er litt rart, fordi når du ikke ser fjorden og sjøen, så tror du at du går i 1000 meters høyde, men snittet på fjellene ligger vel på 400 meter. Skog er det lite av, så hvis du går deg bort i skogen, så er det bare en ting å gjøre, reis deg opp, du kravler sannsynligvis i ei li med dvergbjørk.

Dagene gikk, været var bare helt utrolig, ikke en dag med regn, bare en dag med tåke, lavt skydekke, men ingen problemer med navigering.

Vi hadde 2 krangler på turen, konfrontasjoner da vi begge ble så forbanna at vi viste finger og gikk hver vår vei. Når vi hadde roet oss, så satt vi oss ned og pratet om det, og vi fikk forståelse og respekt for hverandres oppfatninger og meninger. Og det beste av alt, vi avsluttet dagen med å fortelle hverandre om hverandres gode sider. Ahh, her lærte jeg noe nytt, bli bedre til å lytte, Elisabeth er vanvittig god til å lytte, men også til å fortelle om hvordan hun har det og da er det lettere å forstå.

Det nærmet seg slutten, jeg var bestemt på å gå hele veien ut, mens Elisabeth var veldig klar for å ta en taxi til Hasvik. Men noe hadde forandret seg, hun gikk med mer spenst i steget, gikk ikke lengre og kikket på skoa sine, men løftet blikket, nøt skiftningene i landskapet. Bank i bordet, hun hadde aldri klaget i løpet av turen. Tro det eller ei, hun koste seg, humøret var på topp. Hun ville gå med meg hele veien ut til sørspissen Sørvær, de siste 12 km siste dagen gikk unna på 3,5 time!!!

Vi avsluttet med hvalbiff stekt på bål og dampbadstue i fantastisk sommervær nede i fjæra.

På kvelden tok vi hurtigbåten tilbake til Hammerfest, overveldet på alle mulige vis, både over turen og hverandres innsats.

Dagen etter kom regnet…

OG fiske, det var dårlige greier, fikk ikke en eneste fisk på de 9 dagene turen varte, vi ble enige om at jeg hadde dårlig Haill.

Æ e vel den eneste som har besøkt Sørøya med fiskestang uten å få en eneste fisk. 

 Og by the way

Den 10 år gamle drømmen og realiseringen av den ble for meg en stor opplevelse både i dette fantastiske landskapet, like mye som det ble en god indre reise.