Atlantic crossing.

Dagen før dagen.

Jeg har nå vært 5 dager på Bermuda, i hovedsak av 2 grunner: 

1. en del ting må fikses før jeg drar østover over havet og 2. været er dritdårlig, vind fra øst, nordøst rett imot. Heller ikke her er det kompetanse eller fagfolk til å se på autopiloten, så jeg tenkte; Rolf Arne, du får prøve det sjøl. 

Jeg dekket til dørken med ei matte, for å ikke grise til så jævlig og demonterte hele skitten.

Autopiloten er ei arm som går inn og ut, direkte koblet mot roret, og som får signal, beskjed fra en elektronisk hjerne som er kalibrert mot kompassretning. 

Jeg satte strøm direkte på autopiloten, den var stein død. 

Ok, jeg begynner der. Inni autopiloten er det en elektromotor, som kjører autopilotarmen ut og inn. 

Jeg skrudde i stykker el-motoren, og der fant jeg feilen, den var full av støv og dritt, magnetene i selve sylinderen var løse, og børstene som ligger innpå spindelen hadde falt av. I tillegg var det løse magnetbiter. 

Jeg beskrev oppdagelsene til min gode venn Stig over en videosamtale, og han skulle ta et søk på internett, mens jeg gjorde andre ting,

Jeg skulle ringe på om en time.

Jeg tenkte, det må da vel være mulig å lime ihop magnetene og få dem på plass igjen? 

Jeg gikk og kjøpte 2 komp superlim, før butikken stengte. 

Kom tilbake til Marinaen, ringte opp Stig, og han hadde funnet diskusjonstråder på nettet om problemet. 

Dette var et kjent problem at magnetene i el-motorhuset løsner. 

Det var de som hadde prøvd å lime dem på plass uten hell, det er meget vanskelig å få de nøyaktig plassert sammen igjen, så eneste løsning var ny el-motor til den nette sum av 400 dollar. 

Og få tilsendt ny tar i hvertfall en uke, og i morra åpner værvinduet seg igjen, toget går, og jeg vil ikke stå igjen på perrongen.

Jeg har ingenting å tape, jeg satser på superlim, prøver å lime ihop motoren, smeller den på plass og ser hva som skjer. 

Utover dagen ble jeg mer og mer urolig, har jeg gjort alt jeg kan for å dra over Atlanteren, er det noe jeg har glemt, er det noe jeg burde gjort annerledes? 

Har jeg prioritert tid og penger optimalt?

Jeg er veldig sliten, både mentalt og fysisk, de siste dagene har jeg stått på fra morra til kveld.

Det får briste eller bære.

Dag 1

Jeg stod opp tidlig, ville være hos migrasjon- og havnemyndigheter når de åpnet kl 0800.

Jeg var ikke aleine. Flere båter drar i dag, de har også sett at det er nå det gjelder. 

Etter 2 timer er papirmølla ordnet, og jeg kan dra. Må bare kalle opp Bermuda Radio og fortelle at jeg er på vei til Horta Azorene og at jeg regner med å bruke en måned. 

Kystvakta på Azorene får beskjed om at jeg er på vei. 

En ekstra god trygghet og ha i ryggen. 

Dag 2

Jeg sitter nå nede i salongen, 1 døgn er unnagjort, og tro det eller ei! 

Jeg fikk ikke testet autopilot etter at jeg skrudde den sammen. 

Men fasan! hakke! steike ta! 

Den funke! 

Æ klappe mæ sjøl på skuldra, faen, Rolf Arne, du fiksa det, det som alle andre sa var umulig!

Vi, altså æ og Seraphim, vi suse avgårde i relativ høy fart, ligger på ca 6 knop. 

Og på radaren ser jeg at jeg holder brukbar følge med de andre båtene, på radar ser jeg 6 stk. 

Jeg forventer at de stikker fra meg i løpet av det neste døgnet. 

Dette av to grunner; det er større båter, og større båter har større fart. Og de har mannskap, jeg er alene og må jo være litt mere defensiv, ha større feilmargin. 

Tenk deg; jeg ligger og sover, og det blåser opp, for det gjør det jo. Da tar det litt tid fra jeg våkner, til jeg får tatt inn seil, derfor tar jeg inn litt seil før jeg legger meg, slik at jeg har litt å gå på. 

Når jeg ser ut i svarte natta, så ser jeg ingenting, bare svart frådende hav rundt meg, ser ikke hvor store bølgene er, det eneste jeg kan se på, er vindmåler og kjenne på hvor vinden kommer i fra. Det blir litt mer adrenalin på natta.

Morrakaffen er unnagjort, snart er også frokost unnagjort, og da blir fokus utover dagen og optimalisere seilføring og fart.

Dag 3

Den perfekte seildagen.

Har hatt ei nesten hel natts søvn, sjøen har roa seg ned, Seraphim ligger trygg og stødig som en traktor, holder stø kurs. Alarmsystemene fungerer, i natt gikk både AIS-alarmen og autopilotalarmen. 

AIS-alarmen går når andre båter er i nærheten, det var et lasteskip som passerte. 

Autopilotalarmen gikk fordi vinden forandret styrke og vi kom ut av kurs, jeg var ute og balanserte seilene på nytt, trykket på auto og gikk og la meg igjen.

Men likevel, noen ganger skvetter jeg opp, noen dyp søvn har jeg ikke, og i den tilstanden mellom søvn og våken, så hører jeg plutselig stemmer, en motor eller en eller annen lyd som gjør at jeg spretter opp, er det noen der ute? Eller drømmer jeg? 

Jeg har rigget meg til med en stormkøye i salongen midtskips. 

Å ligge midt i båten jevner ut mye på bevegelsene. Hvis jeg ligger i forpiggen, så er det som å være med på en berg- og dalbane, opp og ned i alle bølgedaler, mens midtskips er det etter forholdene meget komfortabelt. 

Og  ikke minst kort vei rett opp i cockpit.

Og i halvsøvne drømmer jeg mye, mye rart.

Dag 4

Det filosofiske hjørnet og de nære ting.

Jeg, Rolf Arne, jeg som alltid har vært på vei videre, i et relativt høyt tempo, finner jeg ro? Finner jeg ro i en seilbåt? En farkost som går tregere enn en trampsykkel?

Merkelig nok, det er akkurat det jeg gjør, finner fred og ro.

Jeg som alltid har vært et sosialt menneske, brytetrener, instruktør, foredragsholder, en som skaper liv og røre. Hvordan kan det forklares  opp mot et liv i en seilbåt, aleina på det store ukjente hav?

Når jeg går inn i mitt innerste så vet jeg jo hvorfor.

Jeg finner min indre ro, uten å bli påvirket av omverden. 

Ingen radio, ingen tv, ingen internett. 

Men finner den store gleden i å være i nuet, observere en fugl som svever over bølgene, eller disse rare portugisiske krigsskip, som er en type brennmaneter, som med sin nydelige blåfarge lager en ballong som gjør at de drifter over havet, et regnskyll som jeg passerer i utkanten av. 

Gleden over at det meste om bord fungerer. 

Filosofere over verden, praktisk talt sett fra utsiden, er få forunt å gjøre, ingen forstyrrende elementer. Fundere over alt jeg har gjort i livet, møte meg selv på det som jeg har gjort bra og det jeg har taklet dårlig. Menneskets største svakhet er å innrømme sine feil, sa min gamle sjef til meg en gang i forrige århundre.

Dag 5

Har en vannlekkasje i forpiggen, det kommer inn ca. 5 - 6 liter i døgnet, ikke dramatisk, men det skaper mye fukt i båten, skal prøve å fikse det når sjøen roer ned. Ligger jevnt på 7 knop fart, det går fort, noen ganger litt for fort. Det eneste jeg kan gjøre da er å balansere seilene, og bare holde meg fast i køya, bare ligge å vente til det går over. 

I natt blåste det tidvis 30 knop grov sjø. Tenkte mange ganger at jeg skulle ta inn deler av forseilet, men i frykt for at lina (som jeg har skjøtet) skulle ryke, lot jeg hele seilet være ute. Hadde ikke lyst til å sitte i baugen i svarte natta, i grov sjø og knyte sammen lina med hele seilet flagrende rundt meg.

Men det er jo ikke til å tro! 1/3 del av distansen er unnagjort. 

Kan ikke skjønne annet enn at jeg har dritflaks med været!

Dag 6

Savn?

Savner ikke en skit, savner absolutt ingenting. Jeg nyter, dette er kanskje en once-in-a-lifetime opplevelse, og jeg sluker den med hele meg. Nydelig vær i dag, utevær, så jeg sprader rundt naken på dekk, nyter sol, og tror jeg jammen meg  at jeg fant synderen, hva gjelder lekkasje i forpiggen. 

En gjennomføring, el-ledning til ankervinsj viser seg å ikke ha tetting gjennom skroget, et hull på ca. 8 mm i diameter som var veldig eksponert hver gang sjøen slår over baugen, blir spennende og se om jeg har løst problemet.

Har spist samme gryteretten nå 3 dager på rad, endelig ble kasserollen tom. 

Her kastes ikke mat!

Dag 7

Ned med forseilet og opp med paraseilet, en omsydd fallskjerm, rund kalott som jeg kjøpte av en tysker for et par år siden. Han hadde fått tak i en hel haug med gamle, tyske runde fallskjermer fra forsvaret som han modifiserer og selger til seilere han treffer på sin vei. 

Forresten så bor han og kona nå på en av øyene ute på Azorene, etter en rundtur rundt jorda som tok 7 år.

Så istedenfor å bli skjøvet fremover av et seil, blir jeg nå dratt av en fallskjerm som er 15 meter oppi lufta og noen meter foran baugen. Skikkelig latmannsseiling i medvind, det går ikke fort, i overkant av 5 knop, men det er helt utrolig stødig. Pannekaker og bacon til middag i dag, hadde gledet meg til det i flere dager. Jeg sa til meg selv her forleden, ved første anledning downwind seiling, så blir det pannekaker. 

Det er praktisk talt helt rolig nede i båten, kan nesten tro at jeg ligger til havn, paraseilet løfter Seraphim over bølgene.

Dag 8

Etter ei god natts søvn, fikk jeg en uggen følelse i det jeg våknet, det var mer vind enn meldt, og det skulle komme mer vind senere på kvelden, men nå var kl 0800 og sjøen var hvite skumtopper og striper. 

En flik av storseilet var ute, dette for å stabilisere sideveisbevegelser, mens paraseilet hang der oppe foran. 

Hmm, tenkte jeg, dette liker jeg ikke, jeg tar inn storseilet. 

Og akkurat når det er gjort, så kommer ei byge og en vanvittig vindøkning, vinden passerer 40 knop, og skuta mister all styring, jeg står ved roret, men har ikke sjanse til å holde Seraphim på kurs, den legger seg på tvers i bølgene, og paraseilet på tverra ut for skuta, nesten nede i sjøen og drar meg over ende. Båtripa er i sjøen og ikke langt unna at cockpit tar inn vann. Faen, og jeg som ikke har sikkerhetslina på. 

Under sprayhooden hadde jeg liggende en tube solkrem, den havna i dørken og jeg trampa selvfølgelig på den, klemte ut all solkremen på dørken, som å hoppe på en majonestube. Ikke at det ikke var glatt nok fra før av, nå sklei jeg rundt i et jævla gris.

Turde ikke å gå fra roret, prøvde og rette opp, men Seraphim bare flakset fra den ene siden til den andre, jeg klarte rett og slett ikke å holde downwind, havnet på tverra med kraftig slagside.

Jeg tenkte, ok, hva kan jeg gjøre nå?

Først prøve å ta inn paraseilet.

Jeg har 2 liner som er festet i paraseilet, den ene kommer fra toppen av masta, det andre fra baugen. Jeg slapp ut alt jeg hadde på lina jeg hadde i baugen, i håp om at paraseilet ville kollapse, det gjorde det ikke, faen, faen, faen! 

Jeg sto på høykant nede i cockpit, det var alt for mye vind til å legge ut forseilet, slik at paraseilet kom i skygge og kollapset. Jeg var redd for at forseilet ville bli revet i filler.

Jeg må kappe lina, den som går i fra baugen. Jeg kom meg ned i salongen og fikk hentet opp Leathermanen, den henger rett innenfor luka.

Jeg kappet linja, og skjermen kollapset, men hang som et slips i høyde med masta, og 10-15 meter ut. 

Ok, nå har jeg kontroll, sjøen er grov, jeg får rettet opp skuta, men det rister og slår i masta. 

Faen, kanskje masta ikke tåler dette? Jeg kan slippe ut lina i toppen, og håpe på at skjermen går i sjøen, for så å dra den opp. Eller? 

Blir den et drivanker? 

Kan jeg risikere å få skjerm, tauverk og liner i ror, kjøl og propell? 

Alt dette raser gjennom hodet mitt. 

Nei, jeg er aleine om bord, og jeg må stå ved roret. 

Hadde vi vært flere, ja da kunne arbeidsoppgaver blitt fordelt, men ikke nå. 

Jeg kapper lina som holder skjermen ut i fra toppen av masta, jeg ser den fly avgårde, og forsvinner i bølgene.

Fikk mæ ei ørtæv og lærepenge der. 

Men helt ærlig, vet ikke hva jeg kunne ha gjort annerledes.

Det ble noen timer ute av kurs, før det roet seg, og forseilet og hovedseilet kunne holde stabil kurs i sakte fart. Har jeg ikke vært defansiv før, så ble jeg det nå!

Dagens lunsj var rester fra i går, pannekaker, rakk ikke frokost idag.

Dag 9

Laster ned været, ser at jeg har lavtrykk i alle retninger rundt meg, akkurat nå er jeg på utkanten av et lavtrykk som jeg har kommet meg igjennom. 

Værmeldingen sier at det skal roe seg utover dagen i dag, og i natt, men senere i uka kommer det et lavtrykk fra vest som kommer til å ta meg igjen, og allerede nå ser det ikke spesielt hyggelig ut. 

Jeg må kjøre på alt jeg har de neste dagene, prøve å komme meg så langt unna senteret av lavtrykket som mulig. Det er noen dager frem til det tar meg igjen, og kanskje forandrer det bane, men jeg vil være proaktiv. Jeg ligger nå ca. 700 nautiske mil vest for Azorene, Kanskje klarer jeg 120 nautiske mil i døgnet? Og da skal jeg ikke være så langt unna mål .

Dag 10

Nesten flatt hav, jeg går for motor, prøver å komme meg så langt unna senteret av lavtrykket som mulig, det som kommer fra vest, bak meg.

Full jobb i hele dag, i morges lastet jeg ned været, og som jeg tenkte; kommende natt, i 2-3 tida, blir det mye vind. 

Jeg har ekstra seil ombord, og planen er å rigge opp stormseilet. Har ikke sett det før, heller ikke prøvd et sånn stormseil, men kor vanskelig kan det være da?

Alle ekstra seil ligger under køyene i forpiggen. Ser forresten ut til at jeg har fått tettet lekkasjen, ahh endelig!

Men der er det vått, alle seilene er dønn våte, jeg må hive ut alt til lufting, og jeg må få fjernet alt vannet som har samlet seg der. Ja ja, det må gjøres. 

Ser at det er et seil der som er knallrødt, det må da være stormseilet?

Jeg setter opp et ekstra stag i baugen, det går lett. 

Men topptauet som skal kobles i toppen av stormseilet, har på uforklarlig vis viklet seg rundt det øverste salingshornet i masta, hvordan det er mulig, vet jeg ikke. 

Prøver mange triks for å få lina på rett side av salingshornet, bruker styringstau og lodd, men nei jeg får det ikke til . 

Det gynger en del i båten når jeg går for motor, her er det ikke snakk om å stoppe, nei, vi kjører på.

Løsninga blir at jeg må klatre opp til nesten toppen av masta, ca 13 meter opp…

Jeg har klatresele, men det er også det eneste jeg har. 

Jeg lager meg en slags klemknute, som jeg sikrer meg i, på et av tauene, klatrer opp på masta, og satan kor det gynger! Jeg tviholder i masta, vil absolutt ikke bli slengt ut i en pendel. 

Klarer å løse problemet, og kommer meg velberget ned. 

For å være ærlig, akkurat da kunne æ ha tenkt mæ en røyk. Synes det var litt i overkant spennende.

Ser det levende for meg, hvis jeg hadde hengt meg fast der i toppen, 

daua, og noen etter noen uker hadde noen funnet en dau mann dinglende i masta, tatt seg ut det, ja …

Men fikk heist opp stormseilet, synes det såg litt rart ut, satt og studerte det en stund, helt til jeg skjønte at det var heist opp, ned. 

Ja, ja, learing by doing.

Men nå er snart alt på plass, det meste sikret, natta kan bare komme!

Dag 11

Har du opplevd at det stormer i livet ditt og du egentlig bare har lyst til å trekke dyna over hodet og la dagen passere, ikke en gang vurdere å stå opp, kanskje det går over?

Nå er det sånn, i dag er det faktisk det lureste jeg kan gjøre, er å holde senga, stormkøya, det blåser 40 knop. 

Og jeg er sjeleglad for all jobben jeg gjorde i går. 

Det blir puslespill på pc og lesing av bok.

Men jeg ser at jeg suser avgårde, i bra fart.

Det er egentlig litt koselig å ligge i køya, godt og varmt, mens det regner og blåser ute.

Det er nesten som å ligge i et fjelltelt i skitvær og fyre primus.

Det er ikke noe jeg kan gjøre, jeg spiser sjømil som drops, knasker kjeks og potetgull, svelger unna med rødsaft.

Det går sikkert over…

Dag 12

Det har ikke gått over.

Vinden har skiftet retning, jeg seiler i downwind og det går fort, 7-8 knop. 

Har jeg flaks, så holder jeg meg i utkanten av lavtrykket. 

Men hvis vinden øker på, så må jeg ut og ta inn storseilet, dette blir spennende. Jeg må laste ned dagens værmelding og se hvordan jeg ligger an.

Holder senga i dag også jeg, bortsett fra av og til stikke hodet ut for å sjekke forholdene, trimme seil, sørge for balanse og stø kurs.

Utpå dagen får jeg svaret!

Jeg klarer pinadø meg og holde meg uttafor lavtrykket! 

Det roer ned.

Dagen blir feiret med en dusj og barbering, slår virkelig på stortromma i dag!

Dag 13

Ganske store dønninger i dag, men lite vind. Har startet motor, og tror det blir motor ihvertfall hele dagen i dag.

Kartplotteren har tatt kvelden, kartplotteren viser kart, retning, fart, AIS-alarm og radar, alt dette gikk i svart her i går. 

Har prøvd å få den i gang, men nei, funker ikke. 

Nå er det ikke krise, jeg har kart på iPad, som også har GPS, og dermed har jeg det jeg trenger. Men skulle gjerne hatt AIS-alarmen da.

Fikk i dag storfint besøk, delfiner, det var en gjeng her i går også. Det er gøy å se når de leker seg foran baugen, at de til og med snur seg rundt og svømmer opp ned, jeg er sikker på at de ser meg der jeg titter ned på dem. 

Delfiner gir meg rett og slett lykkefølelse.

Ja, åsså laga æ ei hælvetes god kjøttsuppe. Restan av den blir lunsj i morra.

Dag 14

Vi er på oppløpssida, 100 nautiske mil til mål, det er så jeg nesten kan lukte land, kl. er nå 05.24 GMT, minus 3.

Sola har stått opp, jeg har drukket kaffe, vind inn fra siden nå, ligger mellom 5-6 knop i fart.

Har lastet ned været, og igjen som jeg hadde tenkt, og som jeg såg for meg for noen dager siden, det blir motvind, kraftig motvind allerede i morgen kveld. Og mandag blir stygg, jeg synes litt synd på de som er der ute da, over 40 knop rett i fleisen. 

Men det gjelder ikke for oss, æ og Seraphim, vi har da etter alle solemerker kommet oss i havn.

Regner med at jeg løpet av dagen i dag får øye på Pico, Portugals høyeste fjell 2351 moh. 

For 7 år siden klatret jeg opp til toppen av Pico, jeg var aleine og hadde med paragilder, med formål om å fly fra toppen og tilbake til Himmel & Hav, seilbåten min. 

Pico er en nasjonalpark, og når du kommer dit så må du igjennom nasjonalparksenteret, registrere deg, se sikkerhetsvideo, få utlevert nødtlf. og i mitt tilfelle, også søke nasjonalparkstyret som sitter i Lisboa, om tillatelse til å fly med paraglider. 

Sikkerhetsvideoen forklarer ruta opp til toppen, hva slags klær du MÅ ha og hva  du MÅ ha i sekken din av drikke og proviant. Du må også kvittere ut nødtlf. Skrive navn på pårørende og skrive under på at du er skikket til å fullføre turen på egen risikos regning. Egentlig veldig bra opplegg. 

Dette er noe jeg mener vi burde innført enkelte plasser i Norge også, f eks. Trolltunga, Preikestolen, Reinebringen i Lofoten og Besseggen.

Jeg slapp å ta med nødtlf, men gjorde avtale om at jeg skulle ringe med min egen telefon før kl. 1200 dagen etter, da jeg ikke hadde tenkt å fly ned til foten av fjellet og nasjonalparksenteret, men hele veien tilbake til skuta. 

Turen opp gikk veldig greit, nydelig solnedgang, ei natt i jervenduk og en vakker, nesten litt religiøs soloppgang.

Så vidt jeg vet, er jeg en av fire i verden som har klart kunststykke å fly fra toppen av Pico.

Dag 15 

Det var stappfullt av båter i havna når jeg kom fram. 

Og på utsiden låg det 30-40 seilbåter for anker. 

Jeg ankom kl. 05.00.

Men jeg måtte finne meg en longside på en båt eller en plass i marinaen for å melde meg til myndighetene. 

Den siste timen før jeg kom inn, var magisk, soloppgang, og tro meg på dette, flere hundre delfiner lekte seg rundt Seraphim, ahh for en velkomst!

Jeg tok en spansk en, snirklet meg inn helt innerst i havna, og ja, der var det jammen meg en bås som sto tom. Jeg bakset meg inn, slo av motoren og kikka på klokka. 

Dæven Rolf Arne, du har kryssa Atlanteren på 14 dager og 19 timer.

Hvis Petter Northug hadde vært om bord så ville han ha sagt; d e så lett, d e så lett, d e barneskirenn, d e barneskirenn! 

Og æ har villa supplert og sagt; med sammenlimt autopilot som har fungert hele veien,ja da snakke vi til og med om barneskirenn uten skistava!

Jeg meldte meg på havnekontoret når det åpnet, var forberedt på å få kjeft, men tenkte at det er enklere å få tilgivelse fremfor tillatelse. Jeg dro lettbåt-kortet, fyren ble ikke happy, men jeg fortalte at jeg hadde kalt de opp på kanal 16, men ingen hadde svart. 

Så hva annet kunne jeg gjøre?

Jeg må få skuta på land, det er ting som må fikses osv., sa jeg.

Beklager, sa havnesjefen, men her er det fullt overalt, du må dra videre, til Terceira, ei øy som ligger 15-17 timer unna, de har kapasitet. Så ta deg en dusj, og så stikker du ut om noen timer. Tusen takk, sa jeg.

Jeg gikk meg en lang tur for å få 15 dagers sjøgang ut av kroppen, dro til skuta, startet opp og dro bort på diesel kaia for å bunkre.

Bunkret opp klar til å dra, dro om nøkkel og ingenting skjedde, nada, stein dødt. Faen, faen, faen! 

Startmotoren har tatt kvelden. Havnesjefen tok også kvelden, han holdt seg til hodet og mumla noe sånt som mamma Mia.

En kraftig og meget heftig storm er på vei, så de kan jo ikke jage meg ut, jeg må fikse startmotor, eller elektronikk, eller hva det er som er feil, før jeg legger ut på sesongens siste etappe.

Tro det eller ei,men jeg traff en veldig trivelig norsk gjeng som inviterte meg på Peters Bar, en mega koselig kveld med mye trivelig prat og latter.

Så da blir det spennende og se når jeg kommer meg videre.