Sofie Elise, å æ………..

Hu Sophie Elise e blogger, influenser, podkaster osv. 

Ei omdiskutert frøken fra Harstad, som titt og ofte skaper rabalder, overskrifter og debatt. 

Bestemte meg her for å høre på en podkast som hun har med ei ainna frøken på NRK radio.

Og serr, som ungdommen sier det, jeg prøvde virkelig å konsentrere meg om pod,n, mens jeg vasket rundt her i skuta. 

Inger Lise Rypdal hadde en sang på 70 tallet som het “Frøken Johnsen” som omhandlet jantelov, moralpoliti og daglige normer, datidens skikk og bruk.

Og sånn har vi vel det i dag også? 

Kringkastingsrådet har fått over 3000 klager på podcasten til Sophie Elise. 

Det e faen ikke dårlig for en podkast som har hatt 36000 nedlastinger

Men ka har Sophie Elise med mæ å gjøre?

Altså, når jeg satt på denne podkasten, så var det for å finne ut om den virkelig var så bra, interessant, fengende, provoserende, eller hva det nå var, den skulle gi meg. 

Jenta har jo dette som jobb.

At hun er influenser, altså påvirker, er det ingen tvil om, men i hvilken retning hun påvirker, det vet jeg ikke. 

For mange år siden sa jeg til mine barn; ha ei mening, ikke gå hodeløst gjennom livet. 

Ha ei meining, du får mene hva du vil, det betyr faktisk mindre. 

Det er lettere for meg å respektere ei mening, fremfor alle de som holder kjeft og aldri mener noe høyt. 

Jeg har ikke 36000 følgere på min hjemmeside. En plass mellom 100 og 200 unike lesere er innom nå og da og leser mine tankestreif. 

Om jeg er en influencer? 

Nei, det er jeg ikke, ikke tjener jeg penger på dette, ikke har jeg noe mål om det heller. 

Men jeg ønsker jo å påvirke og å dele. Være en del av noe større enn meg selv. Og gjerne også provosere.

Dagene flyr avgårde, masse jobb i båten er unnagjort, og jeg har fått ufattelig god hjelp av min nye samboer, captain Jack. 

Jack kom en dag her for en uke siden med bussen, flyttet inn i forpiggen, og her har han vært siden. 

Han forteller og lærer meg om alt mulig rart om de ulike systemene her ombord. 

Av det tekniske så er kartplotteren, autopiloten, radaren, AIS og VHF elementære verktøy. 

Det meste av dette kan jeg jo fra før, jeg er jo ikke helt blank eller evneveik. 

Men det at noen kommer utenfra, ser ting på en annen måte, kommer med råd om sikkerhet, navigasjon og rutiner, er interessant.

For noen år siden seilte vi fra Bodø til Cork, sørspissen av Irland, uten autopilot. 

Vi var bare 2 ombord, en fantastisk tur der jeg virkelig ble kjent med hvordan skuta seilte. 

Å seile manuelt er nydelig, når jeg kjenner skuta fosse frem, seilet er perfekt trimmet og jeg bare kan holder én finger på roret, jeg og skuta er ett, i balanse, da er alt bare helt Nydelig!!

Akkurat det er jeg spent på nå, hvor godt seiler denne skuta? 

Jeg forventer ikke at den skal være like bra som min forrige båt, 

Fjellrypa Constance. Men hvis jeg klarer å holde et snitt på 5 knop, ja da skal jeg være fornøyd. 

Og jeg antar da at jeg kommer til å bruke 3 uker fra Bermuda til Azorene.

Vi bor tett i en seilbåt, så dette er også en øvelse for meg i å lære meg å leve tett på andre mennesker, fremmede mennesker. 

Ta et eksempel;

Jack har lyst til å skravle, fortelle historier. Han er jo full av alle typer historier, fra hav og land over hele verden. 

Mens jeg av og til, bare vil være stille, sitte litt aleina, gjøre ingenting, eller lytte til en radiosending. 

Hvordan gjør jeg det uten å fornærme Jack? Jeg er ikke så kjempe stiv i engelsk, og jeg er jo redd for å bli misforstått. Det er ikke noe galt med Jack, det er meg som trenger litt mer tid for meg selv. 

Og dette er jo min båt, så jeg kan gjøre egentlig hva faen jeg vil. 

Men jeg fikk en ide til en utfordring til meg selv; Rolf Arne, nå skal du trene på toleranseterskelen din. Hvor overbærende og raus kan jeg være overfor andre menneskers vaner og uvaner? 

Hvor mye av Jacks vegetarmat kan jeg spise før jeg skriker ut;

Æ VIL HA KÅTTLÆTTA, PØLS OG STEIK… sånn sterkt overdrevet. 

Jack er Seraphims selvutnevnte kokk, en virkelig god kokk, jeg lærer masse av han, også på det området.

Han skal totalt være ombord her i nesten 2 måneder, og har hittil vært til fabelaktig hjelp. 

Og gulrota i den andre enden er at vi skal til Belize og dykke på verdens neste største korallrev. 

Vi har bestilt guidebøker som visstnok er de eneste gode veiviserne i disse trange, grunne farvannene.  

Kartplotter og elektroniske kart er vist ikke nøyaktige nok, i forhold til gamle nedtegnede ruter i guidebøker. 

Korallrev høres jo forlokkende ut, men de kan også være livsfarlige. 

Det er jo et undervannsskjær som lett knuser båten din hvis du kommer feil. 

Så vårt mål er å dra dit der det ikke er turister, der vi skal navigere oss frem til litt ukjente plasser, komme oss på innsiden av korallrevet, snorkle, fiske med harpun, ligge på svai og bare gape!

Tenk, alt dette visste jeg ingenting om for under en måned siden - Stiiiiilig!!

Men så, ka med ho Sophie Elise og æ - ka har vi til felles? 

Og ka fikk æ ut av podkasten hennes? 

Vi ønsker alle å bli sett, være en del av noe. 

Podkasten klarte jeg faktisk ikke å høre ferdig, for meg var det intetsigende tomprat, svada og null innhold. 

Og jeg skal ihvertfall ikke være moralpoliti. 

Men jeg forundres over at så mye tomprat, narsissisme, pess og tull, er populært. 

Jeg spurte min gode venn Lars her for noen uker siden; 

Du Lars, æ trur æ har gått ut på dato? 

Ja, det har du, sa han tvert. 

Hjemme i Norge i dag er alle opptatt av seg selv. Du skal ikke skryte av noen, du skal ihvertfall ikke bare ta en telefon til en gammel slektning og si “Hei, gratulerer med dagen”.

Nei, vær anonym, sitt stille i båten, og du må'kke komme her og komme her, som Øystein Sunde synger.

Kanskje forskjellene mellom meg og Sophie Elise er mindre enn jeg selv liker å innrømme …

Hmmm, dette må jeg tenke mer på…