Livet i vater.

Er det mulig å ha livet i vater, når du bor i en seilbåt? Og by the way, er det ønskelig i det hele tatt å ha livet i vater? Jeg spør meg selv om dette ofte, jeg er jo født i Vekten. 

I min tidligere karriere som gründer i Nidelven Opplevelser, var yin yang prinsippet en betydelig del av konseptet. Det var en gøyal og givende periode av mitt liv, men også ufattelig slitsom. Det å gjøre friluftslivhobbyen til levevei, var altoppslukende. 

Men vi var en av de første bedriftene i Norge som satset på grønn turisme og sporløs ferdsel. Er stolt over den perioden der, fikk gründerpris, og fikk også representere Norge et år på reiselivsmessa i London. 

Jeg ankom øya Cozumel i Mexico etter 2 døgn i episk seilas fra Belize, og med det så mener jeg god fremdrift, vind inn fra siden, litt skrått forfra ca. 60 grader. Ok, ikke alle vil kalle det episk, det var sånn ca. 2 meter bølger, men sammenlignet med Nordsjøen så er det episk, forresten fremdeles 27,4 grader i sjøen, og etterhvert krystallklart vann, med 15 meter god sikt.

Det var en del frem og tilbake før jeg fikk klarhet i hvor jeg skulle sjekke inn i Mexico, brukte kanal 16 ganske mye, før noen svarte. Men etter litt knoting frem og tilbake, ble vi enige om at myndighetene måtte komme til meg i båten fordi, ja nettopp, jeg har ingen lettbåt og kaianleggene her, er for cruiseskip, og har stort sett mellom 6 til 8 cruise anløp hver dag! 

Gutta kom om bord, dvs. tollmyndigheter, havnemyndighetene, immigrasjonsmyndighetene, mattilsynet, los og skipsagent, ja det ble fullt (trangt) om bord.

Hver og en myndighet gikk sporadisk gjennom skuta, den som var nøye på det var mattilsynet. 

Import av frukt og grønt fra Guatemala og Belize er forbudt.  

Han hadde med egen søppelsekk, så nedi den gikk hvitløk, løk, tomat, potet, alle grønnsaker jeg hadde, og egg, ett helt brett med egg.  

Jeg står igjen med noe bacon og pasta, ris og hermetiserte ting på boks.

Men de var alle smilende og ønsket meg velkommen, de tok til og med selfie med meg ombord her i Seraphim. 

Lun og fin stemning!

Værmeldingen for de neste dagene er meget lovende, vanligvis på denne tiden blåser det nordlig vind ned langs kysten av Florida, og videre ned mot Mexicogulfen, men i morra lørdag, så snur det til sørøstlig frisk bris de neste dagene, så da hiver jeg meg rundt og satser på nonstop-seilas til Cubas nordside i en smell. 

Havana neste! 

Men herregud jeg koser meg, vil ikke bytte bort dette mot alt annet av gods og gull i hele verden! 

Dette livet, så tett på det meste! 

Da jeg ankret opp her i Cozumel i går, oppdaget jeg at de nyinnkjøpte madrassene i forpiggen var søkk våt, jeg oppdaget en lekasje ifra ankerbrønnen, en typisk greie som du gjerne får i alle båter. 

Etter en feit biff på en nydelig restaurant i går kveld oppe på en takterrasse med utsikt til en nydelig solnedgang, og nattsvømming i måneskinn tilbake til skuta, ble det tidlig kveld. 

I morges sto jeg opp med sola, drakk min espresso og kastet meg over dagens oppgave med liv og lyst. Få kontroll over og tette lekkasjer i forpigg! 

Det er en sann glede å få ordnet, tettet, fikset og reparert små og store ting. 

Det eneste jeg av og til savner er å stå opp om morran nypult, man føler seg så mye bedre hvis man starter dagen nypult.

Egentlig tenker jeg sånn ofte om folk som er grinete, sur og tverr.

Hu der, eller han der, har ikke fått seg på en stund …

Oii, det der ble et sidespor, et tankestreif. Ja, ja nok om det.

Cozumel er en meget populær turistplass, men det er ikke overfylt på strendene, nei cruise turistene blir sendt hit og dit rundt på denne flate, paddeflate øya, snorkling, dykking er det store her, og nå har jeg jo vært litt rundt omkring på flere hav, så jeg kan ganske trygt si at klarere vann enn dette tror jeg ikke jeg har sett noen gang. 

Avgang fra Cozumel var avtalt til i dag morges kl 0800. Skipsagenten skulle komme med papirene og utsjekk fra Mexico. 

Værvinduet mitt er ganske marginalt, men jeg tror det skal gå. 

Tirsdag blir det værskifte med kraftig nordavind, og da må jeg være fremme i Havana. 

Distansen er noe over 300 nm (nautiske mil), så med 5 knop fart, skal det gå greit. 

Det er bare det at skipsagenten har ikke dukka opp, og etter mange telefoner kom han endelig på banen, alle papirer var på plass kl. 1430, nesten hele dagen er gått …  

Men jeg tar sjansen, jeg stikker avgårde og håper jeg klarer å holde litt høyere snittfart slik at jeg kommer fram før tirsdag. 

Dag 2 i sjøen, skuta suser avgårde, jeg sitter på dass, spyr, kaldsvetter, og ja, alt kommer ut av alle kroppsåpninger, spyr utover gulvet, svetter så det svir i øya. 

Mattilsynet i Mexico tok jo alle ferskvarene mine, og det var litt upraktisk å svømme med nye matforsyninger ut til skuta. 

Jeg mente jeg hadde nok mat igjen i kjøleboksen til at jeg ikke sultet i hjel før jeg kom til Cuba. 

Jeg koker havregryn til frokost, den er grei, men kjedelig. Så til middag hadde jeg noe bacon liggende som jeg kuttet i biter, stekte og hadde oppi ei slags suppekraft sammen med ris. Det smakte jævlig - og det ble jævlig. 

Matforgiftning ,sittende på dass i 7 knops fart, 15 sekundmeter vind og 2 meter bølger nedi en 30 grader varm seilbåt, midt uti havet uten land i sikte. Den var ny, det har jeg ikke opplevd før! 

Det tok ett og ett halvt døgn før jeg klarte å spise igjen, klarte knapt å få i meg vann. 

Ganske fascinerende hva slags modus jeg går over i når dette pågår. 

3 ting Rolf Arne, fokuser på 3 ting. Ta vare på skuta, få i deg næring og sørg for kvile, så mye som mulig.

Jeg klarte ikke å komme frem før tirsdag, men jeg jeg kom meg opp på Cubas nordside, det ble et siste døgn i veldig rolig fart. Jeg ville ikke komme inn i marinaen på kveld eller natt. 

Jeg har ikke detaljert kart over kystlinja til Cuba, så derfor ankom jeg Marina Hemingway tidlig tirsdag morgen i dagslyset, relativt sliten og slapp. 

Og på kaia sto hele hopprennet og ventet, toll, immigrasjon, havnesjef og mattilsynet. 

Og en doktor, Jeg hadde jo ikke bedt om noen doktor, hadde ikke sagt til en kjeft om at jeg hadde vært syk. Men prosedyren her er at alle som nyankommer blir helsesjekket, en slags etterdønning av covid. Heldigvis hadde jeg ikke feber.

Mattilsynet fikk en enkel jobb, det var ikke noe mat av interesse igjen i skuta, verken for dem eller meg. En doven skvett cola, ett brød som smake pyton og havregryn. Men heldigvis så har jeg et bra lager av kaffe fra Guatemala. 

Her på Cuba blir jeg noen uker , skal sette meg i kontakt med lokale paragliderpiloter og  henge med de lokale. 

Paragliderverden er liten, og min erfaring er at du overalt i verden, når du kommer slentrende med en paraglider på ryggen så blir du godt mottatt og ivaretatt, og innlemmet med de lokale. 

Så var det den her vater´n da, helt i vater har jeg vel aldri ønsket livet mitt, men sånn passe, hadde jo ikke vært så dumt.