Nerver av stål ??

Aleina  på vei, sakte , sakte nordover, Jack har mønstret av, det ble ikke dykking på korallrevene. 

Jolla var stjålet, det er umulig å dykke på korallrevene uten lettbåt fordi det er ødeleggende for korallrevene og ankre opp der. 

Ankret vil knuse naturens egne kunstverk og livet i og rundt korallene. 

Dette hadde vi jo gledet oss til, men jeg vil ikke gå på akkord med meg selv og det jeg står for. Nå har jeg jo dykket, svømt og koset meg, jeg bader jo nesten vær dag, det er jo  27,4 grader i sjøen.

Jeg fikk tilbud om ei jolle av en amerikaner, han ville ha 50 000 for ei jolle med motor. 

Jeg takket nei.

Egentlig liker jeg ikke jolle og motor, mere styr med enda en motor, enda mere som kan gå istykker.. Nei jeg har egentlig hele tiden sett for meg ett par oppblåsbare kajakker eller noe sånt. 

Med en kajakk kommer du lett, fort og pent og pyntelig frem til land hvis skuta ligger for anker. 

Så uten dykkemuligheter på verdensklasse nivå så valgte jack og dra videre med paraglider sekk. Da vil jeg heller dra et sted å fly. sa jack  herlig, heller ikke han setter livets reise og oppdagelser på vent

Aleina videre har jeg storkost meg, skuta overrasker, veldig stabil, og gir god fart, lett å ha kontroll på.

Første natt aleina i Seraphim ankret jeg opp utenfor en liten atoll. Dagen hadde flydd avgårde, jeg sto ved roret, prøvde å navigere skuta inn i atollen, den hadde form som en litt rundere form av en hestesko, men med en åpning slik at det var mulig å ankre opp på innsiden. kartet viste at det skulle være 1,9 m dypt. Seraphim stikker 1,75 m dypt. 

Kart og terreng stemte ikke. 

Jeg gikk rolig frem og inn i atollen, seg sakte innover sandbunn, og det ble stopp. 

Jeg nådde bunn. Men jeg bakket ut igjen, droppet ankret på utsiden og var storfornøyd med dagen. 

Når jack , de 3 ukene han var her, var han alltid den som dirigerte skuta, også ved kai. Jeg valgte å være læregutt, legge meg bakpå, være ydmyk, lyttende og lærevillig. 

Og kaptein jack er  captain jack hvis du skjønner. 

På en fin måte. men det er tøft som 57 åring og bli belært og instruert som en nykomfirmant

Natta var nydelig, fullmåne, stjerneklart også dette <planet fenomenet< sto sterkt og klart på himmelen, etter hvert gikk jeg å la meg, sovnet som en stein, og våknet igjen til morgenlyset og soloppgang. 

Det er fint å stå opp med sola, sitte på dekk og nyte morrakaffe, skikkelig espresso, og bare la dagen komme. 

Dagens rute og mål var San Pedro, Den nordligste havna i Belize, plassen for å sjekke ut av landet. 

Ruta ble satt på innsiden av revet, i grunt farvann, ifg kartet skulle det være mulig å navigere seg helt frem til San Pedro uten å gå på utsiden av selve revet. Synes det var skummelt nok i går å komme fra utsiden og passere over og inn på innsiden.

Jeg stålsatte meg for 8 timers seilas i særdeles grunt farvann, snitt dybde på 2,5 meter….

Krystallklart vann, sandbunn , men også store områder med sjøgress , mente jeg såg noen steiner også.  

Dybdemåleren viste flere ganger bare 20 til 50 cm klaring under kjølen.

Frykten hang i meg hele dagen i redselen for å komme borti en stein i stor fart. 

Jeg seilte rolig med nærvene i spenn, og ikke nok med grunt farvann, et hælvetes regnskyll kom også, med resultat null sikt, men deilig varm dusj av, og selvfølgelig massiv  vind mens det sto på.

Jeg kom meg til San Pedro, nesten helt fram……, jeg spurte noen lokale fiskere om hvor jeg kunne gå til land og hvor dypt det var ved kaia. 7 fot var svaret, ok da kan jeg gå inn til bensinstasjonen. 

Jeg var jo avhengig av å komme meg på land for å få ordnet papirene med toll og immigrasjon. 

Det ble bråstopp 20 meter fra kaia, i 15 sekundmeter vind, jeg traff noe i bunn og ble stående, motoren ble kvalt og jeg sto bom fast. 

Hadde ikke nervene vært i helspenn hele dagen, så ble  de ikke ytterligere pent behandlet nå heller.

 Roret var ikke til å rikke på, motoren ble kvalt. og Seraphim sto bom fast.

Jeg vinket og veivet, der jeg sto på tverra og sperret innløpet til diesel kaia. 

En båt kom bort til, jeg fikk lempet over et tau, men de klarte ikke å dra meg av. De skulle varsle noen andre som hadde en kraftigere motor. 

Jeg tok på meg dykkemaske hoppet i sjøen, og dykket under båten. Jeg måtte ned for se hva som var problemet, og hvor omfattende skade som hadde skjedd.

Ei trosse hadde viklet seg inn i propellen, og i enden var det en kjetting som gikk ned i sanda. 

Pokker ei gammel moring hadde viklet seg inn i propell og holdt meg fanget. 

En ny båt kom for å hjelpe, de sikret skuta mens jeg kappet båten fri, deretter, loset de meg inn på en sikker plass ved kaia, og de sa at jeg kunne få være der, og bare ta den tiden jeg trengte for å rydde, kappe og undersøke propell og ror.

Brukte resten av dagen til å kappe tau ifra propellen og sjekke at alt var som det skulle. jeg hadde flaks, skuta er like hel. 

San Pedro kryr av amerikanere, og alle kjører de rundt med sånne golfbiler, ikke en kjeft å sjå som bruker beina, og plassen er jo knøttliten, det hadde vært koselig her om de hadde fjernet kjøretøyene, ikke rart at folk er feite, de rører jo faan ikke på seg. 

Det ble ei natt ved kai, fikk sjekket ut av landet hos toll, emigrasjon og havnemyndighetene. 

Det er ganske strengt, de passer vel på at ikke flyktningstrømmen på vei mot usa og europa ikke får en enkel oppgave.

Synes de siste dagene har vært vel spennende, og jeg har ikke nerver av stål, men jeg får ikke panikk eller mister hode og fatning , nei det gjør jeg ikke. Men æ blir sliten det blir æ

Og no drar æ te mexico, færra på tur te mexico, der ska æ kvil i sola, å prøv å kom på rett kjøl,  

akkurat sånn som Lynni Tekrem synger!