05. des, 2022

Et ambivalent forhold til over 50 år gamle hvite menn….

Dette tankestreifet blir en «on going «diskusjon med meg selv, kanskje sitter jeg i glasshus?
Eller dømmer jeg? Er jeg fordomsfull?
Utnytter JEG andre mennesker?
I dag som i går, som dagen før, starter jeg dagen med en massasje på stranda. Under en parasoll, på ei stråmatte får jeg massasje.
Nå trenger jeg ikke å lete etter noen som vil tilby massasje, nei jeg blir mer eller mindre overfalt.
Og hva får jeg for 50 norske kr? Jo 30 minutter massasje , ikke av 1, ikke av 2 , men av 3 ja riktig 3 jenter som masserer meg.
Jeg har jo ikke spurt om at 3 damer skal massere meg?, neida, overhode ikke.
Men de gjør jobben sammen, hver sin fot og arm, og siste frøkna tar rygg og nakke. 50 kr er jo 2 hele dagslønner, så derfor deler de på pengene.
Det som er trivelig, er at jentene skravler i ett kjør, masserer, ler om hverandre.
Det er ikke så mange andre utlendinger her, bortsett fra disse hvite mennene rundt 60 som kommer utpå dagen med et harem av damer,
Jeg er ganske sensitiv overfor mennesker, følsom er jeg visst også.
Og de karene der utsondre ikke akkurat gode vibber.
Jeg gikk langs stranda i dag, og kom til en strandbar, med solsenger, og sånn stråparasoll og en restaurant i bakkant.
Jeg satte meg ned kjøpte noe drikke, la merke til følgende; under en solparasoll foran meg lå en gubbe i speedo, bleikfeit på ei solseng vendt mot havet, bak han i sanda satt 3 jenter/kvinner, det var ihvertfall 2 kanskje 3 generasjoner, altså bestemor, mor og datter.
De satt og spilte kort på ei stråmatte, mens gubben låg og solte seg, det såg nesten litt sånn slave aktiv ut. Mulig gubben har dem som ansatte, altså betaler greit for seg, og de lusker etter han dagen lang, hvem vet? Ikke vet jeg hva som rører seg i hode på hverken gubben eller damene, men hodet mitt blir ihvertfall utfordret. Skikkelig!

Og tidligere i dag etter massasjen, satt jeg under parasollen og leste bok. 2 gutter kom gående med hvert sitt store fat på hode fylt med papaya som de ville selge, de satte seg ned foran meg og ba på sitt fineste vis om at jeg måtte kjøpe. Jeg smeltet bokstavelig, 2 sånne nydelig gutter, ikke eldre enn mine barnebarn, ca. 6 og 8 år gamle.
Jeg viste de leathermankniven / multiverktøyet mitt og de ble fascinert, vi tøyset og lagde grimaser, vi kosa oss.
Så fikk jeg en ide om å la de få se litt tegnefilm på mobilen min, så jeg hentet fram Tom og Jerry, sånn at de fikk seg en pause fra fruktsalget.
De la seg ned og tittet på film, jeg la meg også ned. Jeg sovnet, og det gjorde jammen meg minstemann også, han låg inntil meg og sov!
Etter en halvtime når filmen var over så ble lillegutt vekket av storebror, som skogglo over at broren hadde sovna, og de måtte videre på sin ferd for å få solgt dagens kvote.

Og jeg blir lurt, økonomisk hver eneste dag, og helt ærlig - det er greit.
I hovedstaden betalte jeg 100,- for en massasje, nabokjerringa til Normann tok 25,-, på stranda, 50,-.
5 kr for 1 liter vann eller 12,50, og buss for 10 kr eller 50 kr, det meste her er dynamisk.
Når jeg skulle besøkte noen grotter, så skulle gubben som var guide, ha 70 000,- i lokal valuta. Jeg lo og kalte han «poco loco» kompisene lo med og vi ble enige om 20 000,-. Kalksteingrotter, med dryppsteins formasjoner, staldakitter, tror jeg det heter. Dette var noken av de mest imponerende kalksteinsgrottene jeg har vært i, og jeg har vært i en del grotter. Flere kilometer i ulike retninger , så her var det veldig greit å ha guide.

Men tilbake til Hvite menn som kommer hit og plukker med seg ei jente fra barene, gata, stranda eller hva det måtte være.

Er det utnyttelse? Jenta ønsker seg et litt bedre liv, finere klær, god mat hver dag, reise rundt, til og med ønske om å gifte seg med en gubbe som er 30 år eldre.
Har jeg rett til å dømme? Hvor er min egen moral?
Etter massasjen en dag på stranda satt en av jentene igjen og pratet med meg, nydelig jente, 24 år, og selvfølgelig mor, til flere barn.
Jeg fikk rent vondt av henne, hun hadde fått en infeksjon i øyet, og jeg tenkte jeg kunne hjelpe henne.
Jeg skulle jo komme tilbake neste dag og få massasje, så da tenkte jeg at jeg kunne ta med øyesalve/antibiotika som jeg hadde liggende.
Fikk et sånt varmt omsorgsbehov for denne jenta som skikkelig var fuckt up, og stuck med småbarn, uten mulighet til å utdanne seg, bruke sitt talent til å gjøre hva hun ville her i livet og samtidig brødfø familien sin.
Neste dag, som var min siste dag på stranda før jeg måtte dra videre, var hun borte. Jeg var også innstilt på å kjøre henne til sykehuset. Men borte var hun. Kjenner nå flere dager etterpå at det å ta inn over seg menneskeskjebner, det koster, det går ordentlig innpå meg.
Men jeg betaler en særdeles lav pris for min emosjonelle innlevelse.
Eller alle de mennesker jeg ser som bor på ett stykke papp, rett på fortauet i storbyen, der barna bor og lever i ei pappkasse, 1 meter fra alle biler, folk og fe fjærkre, rotter og søppel.
Det river i sjela mi.
Kan jeg se dette i lys av de europeiske gubbene som drar rundt på jentene med formildende omstendigheter? Eller er det slaveri, menneskehandel?
Ærlig talt, jeg har ikke svar.
I går spiste jeg middag med noen PG-piloter, den ene var en sveitser, på min alder, han hadde med seg ei jente som han var «sammen» med, han sa jenta var 25, men jeg og Normann ble enige om at hun var rundt 19.
Det ble servert grønnsaker, ris og fisk.
Og hva gjorde Sveitseren? Jo han sendte over tallerkenen sin med fisk til dama si, for at hun skulle rense fisken, dvs. fjerne alle bein for han, så han kunne spise beinfri fisk. Og dette ble gjort med den største selvfølge!
Tror ikke jeg har kunnet leve sånn, dra rundt på ei nydelig jente, som jeg ikke kan føre en vettug samtale med, men som kan rense maten min før jeg spiser.
Nei, så intellektuelt fattig er jeg ikke.
Men jeg forstår også at mennesker kan være så ensomme at de er fornøyd med livet bare de får litt omsorg og en slags tilhørighet til noen.
Selv i Norge kjenner jeg mange som er sammen med partneren sin bare på grunn av bekvemmelighet, økonomi,status og tilhørighet. Men med null ekte kjærlighet.
Rolf Arne: Hva var det du hadde et ambivalent for forhold til?