Det er ikke enkelt å planlegge en seilas, dette har jeg sagt mange ganger, og nå er det tre dager til nyttårsaften, jeg ligger rett ut med bihulebetennelse og forkjølelse. 

Nå må jeg skyte inn at jeg er ikke av typen som får «manneinfluensa», sånn nær døden og stakkars meg opplevelse, neida, men jeg må forholde meg til at jeg ligger rett ut.

For noen måneder siden, antydet jeg til kompisen min på Madeira at vi skulle feire nyttår sammen i Funchal.

Hvert år har de ett av verdens største fyrverkeri, det er helt spinnvilt stort, det brukes millioner av euro, som bare skal gå opp i røyk!

Ja, ja brød og sirkus til folket.

Funchal er nesten ei halv gryte, i ei bratt skråning mot havna og havet. På øversiden av byen går motorveien, og deler av den er stengt av denne kvelden, fordi de bruker motorveien som utskytingsrampe for fyrverkeriet. Ikke bare en trailer, nei hele seks utskytingsramper er plassert på oversiden og omkranser byen. Fyrverkeriet skytes ut over havna og havet.

Jeg har tidligere vært ankret opp på utsiden av Funchal og opplevd dette fyrverkeriet, skutt opp og eskalert rett over hodet mitt, en opplevelse for livet for å si det forsiktig.

Og nå har kompisen, dama hans og broren med dame et ønske om å få mønstre på og oppleve dette nyttårsfyrverkeriet.

Nå blir vi ikke alene om å oppleve dette fra sjøsiden, hvert år kommer 5 - 6 cruiseskip og ankrer opp for å oppleve dette.

Men først må jeg seile fra fastlandet og ut i havet sørvest for Portugal, på samme breddegrad som Marokko, bare rett nord for Kanariøyene ligger denne subtropiske øya Madeira.

Distansen er lik Hammerfest - Trondheim, og når du først stikker ut i havet, er det ingen plasser å gjemme seg, ankre opp eller stoppe. Nei, det blir the point of no return…

Det ble ett døgn i La Coruna helt nord i Spania, første landkjenning etter Biscaya bukta, fordelaktig værmelding gjorde at jeg satte seil sørover mot Lisboa. 

Langs kysten av Portugal har det dessuten de siste årene oppstått et merkelig fenomen. Spekkhoggere angriper seilbåter, flere seilbåter har gått ned, mens andre har fått istykkerrevne ror og store skader på båtene. Ja ,det er vel det eneste jeg hittil ikke har vært utsatt for, for å si det sånn…

Hva disse angrepene skyldes, strides de lærde om, men de tror at en ung spekkhogger har blitt skadet av en seilbåt noen år tilbake, og at denne spekkhoggeren sammen med flokken sin, ser på seilbåter som en trussel.

En annen utfordring langs kysten av Portugal, er alle fiskebrukene, teiner osv. som ligger i sjøen. Umulig å se på natta. Jeg har allerede i løpet av de siste ukene vært to ganger i vannet, med våtdrakt og blybelte og kappet løs tauverk fra propellen.

Og det er noe av det verste jeg utsetter meg for, jeg har vannskrekk. 

Noe jeg fikk etter ulykka mi med paraglider, der jeg landet i sjøen og ble stygt skadet for ti år siden. Rart hvordan det har hengt seg opp i hodet, men i vannet MÅ jeg, jeg harker og spytter, hyperventilerer, men jeg får kuttet meg løs til slutt.

Derfor går jeg langt fra land, når jeg går nedover kysten av Portugal.

Etter et par dager må jeg ta en stopp, det blir motvind, og jeg legger meg i le oppi elva Duro, som omkranses av byen Porto. Det har blitt varmere i været, men jeg kjører på med Webasto varme og livet er ikke så værst.

Fremdeles er det en del utfordringer med båten, men jeg skyver det litt ifra meg, nyter heller nuet, denne nydelige byen med vakker arkitektur.Jeg simpelt hen elsker den sammenleggbare king sice paratrooper sykkelen min. Den gir meg mye, trim,rekkevidde og opplevelser. Jeg har også ei sammenleggbar sykkelvogn, som jeg bruker, når jeg en sjelden gang er på butikken, eller når jeg skal ut og fly, så har jeg  paraglideren i vogna.

Men sørover skal jeg! 

Seraphim vender bauen atter sørover mot Algarvekysten, kommer ikke så langt før det blir motvind. Og da blir det nok en stopp på en av mine favorittplasser langs Portogalkysten,  Sines.Sånn utad ser byen ut som et industriområde, med et dominerende gassanlegg. Men inn i selve gamlebyen er det ei nydelig strand, en vakker gamleby, og ikke minst, en kanonplass for å ligge på svai. I tillegg kan jeg fly paraglider på hang, både på sanddyner, men også på bygningene og fortet i gamlebyen.

Og så kommer en, ja, en slags åpenbaring, værvinduet ser meget lovende ut for å gå direkte ut mot Madeira. 

Jeg slår til, setter alle kluter til, legger avgårde, vinden skal være aktenfor tvers, 10 - 15 sekundmeter, det ser jo ut som om jeg rett og slett skal bli lempet ut og over havet til Madeira. 

Og datoen er 22. desember. 

For tolv år siden var jeg nyskilt, hadde nyinnkjøpt seilbåt som lå på Nesodden, og julaften lå jeg i fosterstilling i skuta og gråt. Ensom, aleine og utstøtt.

Men denne gangen, 24. desember 2024, var jeg midtveis mellom fastlandet og Madeira. Og jeg hadde en nydelig dag, ingen triste tanker, men en god følelse av å ikke ha det så værst. Og denne gangen hviste jeg at opptil flere av de menneskene jeg har rundt meg, sendte meg gode tanker. 

Stjerneklart, morildstripe i kjølvannet, stjerneskudd på himmelen, men igjen delfiner eller spekkhoggere.

Kan jeg kalle det harmoni?

Fire døgn senere kom jeg hit, hvor jeg nå ligger for anker. Jeg kom hit til Madalena do Mar på Madeira, litt sliten, med bihulebetennelse og tett i pappen.

Men det går jo over, herregud! Har da vært ut for verre ting! 

Jeg har ankret opp rett utenfor paragliderlandinga. 

Den mest populære paragliderplassen på øya, Arco de Calheta ligger rett ovenfor meg. 

Jeg ser mange vinger i lufta, men jeg holder meg i skuta, har ikke krefter eller energi til å dra opp på take off. 

Jeg er gira på å fly, men mest av alt gira på å gå i land, være sosial, flire, le og integrere meg med andre adrenalinjunkis.

Ha et annet fokus, enn seilbåt og de utfordringene jeg har der. 

Rett og slett bytte verden for noen dager eller timer.

Og ja, formen blir sikkert såpass, etter hvert, at jeg kan ta ombord mine venner og vi kan oppleve fyrverkeriet i Funchal om noen dager!

Skal ikke se bort ifra at det blir et riktig godt nytt år! 

2025 tar jeg imot med åpne armer, åpent sinn og dette er jo også året jeg blir 60 år. Og kanskje kanskje blir alle mine tankestreif, reisebrev og dikt fra de siste tolv år samlet i en  bokutgivelse, den som lever får se.