14. nov, 2022

Paragliding og menneskemøter

Det her tankestreifet handler strengt tatt ikke om paragliding, men om hvordan paragliding tar meg rundt om i verden. Og det viktigste, hva slags mennesker jeg møter på min vei, med og uten sekken på ryggen, men også noen refleksjoner om meg selv.

Denne gangen har jeg møtt en helt utrolig fyr, en lokal dude, som ikke har flydd så lenge, men som har blitt en meget habil pilot på svært få år. Han kaller seg Normann, men heter noe annet i virkeligheten, hva vet jeg ikke. Som gutt var han med sine foreldre på ei rundreise i Afrika. De kom fra Tyskland, de hadde pakket bilen og begynt å reise. De reiste i flere år, endte opp på Madagaskar, og her ble de værende.

Normann vokste opp og bodde her i 16 år, men så flyttet de hjem til Tyskland, og han gikk på skole der, og levde der noen år, men trivdes ikke, så han flyttet tilbake til Madagaskar. Fant et jordstykke/land midt på øya, på høylandet og begynte å etablere seg der, ved foten av et fjell. Tipper «jordet « han kjøpte var ca. 30 mål, og han begynte å plante ulike trær, grønnsaker, urter, krydder, kaffe, bananer, avokado og marihuana. Det er som å komme inn i en edens have. 

I det meste så er han selvforsynt. Han selger sine produkter lokalt, til både personer og hoteller. Også har han også snekret seg bikuber og startet med honningproduksjon. 

Kaffebønnene han har, selges til de mest «eksklusive» hotellene i nærområdet. Fyren ser jo ikke ut; dårlig tannstatus, ler stort sett hele dagen, mulig fordi han stort sett går med en joint i kjeften. Arbeidsplasser lager han også,han har mellom 3-10 ansatte som jobber for han, og siste tilskudd nå, var at han har begynt å selge vann, han håndgravde en 18 meter!!!!!! dyp brønn for å være sikker på å ha vann, og tilsiget er så stort at nabolaget kommer hver dag og kjøper vann til en billig penge. Nydelig!

For et herlig meningsfylt liv!

Og for noen år siden så han en paraglider ta fra fjellet bak seg. Og da var det gjort, han tok et lokalt kurs, og dermed ble han også pilot. Et så fint menneske, veldig opptatt av å ta vare på, spille på lag med og legge til rette for minst mulig forbruk av naturressursene, men utnytte det man har 100%, se her har vi alle noe å lære. 

Mitt forbruk i dag:

Dagens økonomiske forbruk:

Overnatting: ganske høy madagaskarstandard: 110 kr

«Hotel frokost» kr 32,50

Buss fra hytta til foten av fjellet der Normann bor, og tilbake: 10 kr, ca 30 minutter hver vei

Skjerpabæring av paraglider 490 høydemeter: kr 12,50

Lunsj: 25 kr

Massasje: 25 kr

Lunsj var så heftig at middag ble noen grillspyd i veikanten til 3 kr

Sum for dagen i dag:

Kr:  218

Men likevel, mitt forbruk ligger 10 gangen over Normann sitt. 10 gangen!

Jeg har vært så stiv å støl, at jeg slo meg løs med massasje i dag, å fly flate, det ble brutal hard sportsmassasje. Helt knall. I morgen skal jeg låne bort tandemen til Normann. Han har lyst til å bli tandempilot, så da skal jeg hjelpe han på vei. 

Rolf Arne Borgen:

En gang i tiden Norges dårligste Acropilot, så dårlig at det nesten tok livet av meg i et møte med en klippevegg i Nord-Spania for 8 år siden. Og i dag også nedgraderte jeg meg selv til en helt ufattelig dårlig pilot. Jeg stiller ganske høye krav til meg selv på mange områder, i dag gjaldt det paragliding. 

Men først litt bakgrunn: 

De siste nettene har vært ganske slitsomme, ja dagene også for den saks skyld. Magen. Den vil ikke holde på maten. Det virker som om den bare renner igjennom, og enkelte netter så har jeg fryst og svettet om en annen. Og jeg har måttet hyret bærer til sekken for å komme meg på take off. Jeg startet dagen med å spise 5-6 bananer, drikke cola og mye vann. Jeg fikk en smoothie av Normann med banan, omega 3 og en haug antioksidanter. 

Han har virkelig peiling på naturprodukter, men hygienen er ikke helt på topp, så jeg tror magetrøbbelet handler om maten jeg spiser hjemme hos han. Jeg kan jo ikke si nei heller, vil jo ikke være uhøflig. Mora mi sa til meg som guttunge; Rolf Arne du må ta skikkene dit du kommer. 

Og helt ærlig, det prøver jeg virkelig.

Men tilbake til start.

Jeg holdt et lite kurs for Normann om hvordan mine prosedyrer er når jeg skal ut å fly tandem. Tips til ulike takeoff-metoder i forhold til vekt på passasjer, vindstyrke og starten/takeoff sin beskaffenhet og størrelse.

Han gjorde en nydelig takeoff og etter 10 min var han 2000 meter over takeoff. 

Termikken sto inn, jeg pakket ut vingen, startet og fant med en gang termikken, skrudde fint over toppen av fjellet, men så bare ramlet jeg ut. Helt talentløst, jeg rota bort tidenes beste dag! Surra nedi lia og landet etter 25 minutter på et jorde, så sint, så skuffa, så forbanna,  samtidig som jeg så Normann ligge på nesten 4000 meter. 

Alle som kjenner konkurransemenneske Rolf Arne, vet at det ikke er lurt å tilnærme seg han når han er i dette humøret. 

Men hva skjer? 

Jo, en horde av unger kommer løpende. Hoiende og smilende omkranser de meg. Helt absurd, innvendig er jeg knust, selvtilliten har passert hælvete og ligger under 7 fot jord. 

Mens barna ser på meg som det mest spektakulære de noen gang har opplevd. 

Fy faan for en indre kamp jeg måtte utkjempe der og da. 

Så jeg startet å tøyse med barna på mimespråk og grimaser. De er i alderen 3 til 10 år tipper jeg, skikkelig hjerteknusere som smiler og er glad, skolaus, og ikke de nyeste klærne fra gud vet hva. De hyla og lo, jeg lærte dem norsk, og delte en kjekspakke likt mellom dem.

Fytti hælvete for en kontrast, skjerpings Rolf Arne, du reiser verden rundt og leker deg, og du er sint,skuffa og forbanna over egen prestasjon………

Det er ihvertfall sunt å reflektere over dette, når jeg nå 3 timer senere skriver dette. 

Men helt ærlig, skuffelsen over egen prestasjon henger der ennå. Håper den er glemt i morra, selv om jeg vet den ikke vil være borte. 

Uansett er det fint å se det litt fra sidelinja, og være ydmyk for at jeg reiser rundt med et norsk pass i lomma.

I dag var jeg på plass igjen, nullstilt på start, gode forhold, fin termikk, pulserende inn. 

Her gjelder det å utnytte dagen før kl 1600, da braker det løs med lyn og torden, og regnskyll så heftige at gatene blir oversvømt med opptil en halvmeter gjørme/vann/kloakk/kuskit, you name it. 

Hjalp Normann ut med tandemen, han hadde en perfekt start, helt etter boka. 

Jeg senket skuldrene, satte på høyttaleren med musikk, alt i fra “Hells bells” og “Starway to heaven” til Dua Lipa. 

Tok av, og det gikk til himmels! Smokk, rett i termikken, hadde følge med ei ørn hele veien opp! Og den krasjet nesten med meg, jeg sentret ikke like bra som den, så vi kom plutselig på kollisjonskurs, men heldigvis backet den ut når den kom 5 meter foran meg.

Jeg var klar for nødskjermkast, rakk ikke å bli redd , alt skjedde så fort, men en fantastisk opplevelse. 

Og vipps! Selvtilliten var tilbake! Huff kor barnslig kan jeg være da? :)