Det var en gang…

Vi møttes på yttersia, ja, dæm sei Yttersia, det er en plass som kalles det, yttersia.

Ytteria er yttersia av Kvaløya, forsåvidt innafor Sommarøy. 

Dette skjedde faktisk i 2017 på denne tiden av året.

Jeg var prosjektleder for malerarbeidene på Sommarøy hotel, og ble invitert til å være med noen lokale på en bygdafest

og der traff jeg hun som , eller for å si det sånn der traff vi hverandre, men jeg har ikke møtt henne siden

Hun er mørk, spirituell, full av tatoveringer, mystisk og vakker, og det var der det startet, hun sendte meg på en reise som endte opp på innsia, men jeg visste det ikke da.

Hun er en sterk, varm personlighet som du ikke slipper uberørt fra et møte med. Hun har vært med meg i mine tanker og min reise siden, i min underbevissthet hele veien siden den gang.

Og vi har i dag en historie og fortelle, la du merke til det? jeg sa vi. Hun kjenner meg , jeg mener det, hun kjenner meg på inn og yttersia. Hvordan da?

Kort tid senere gikk jeg i kjelleren, kroppen kollapset, jeg ble et angst og depresjonsvrak. Mange traumer, opplevelser, hendelser igjennom et over 50 år langt liv hadde bygd som opp som en kreftsvulst, en innpakket, fortrengt ubearbeidet svart klump, som jeg ikke hadde turt å ta tak i? eller kjenne på? Jeg vet ikke.

Men jeg ble også så fysisk syk at jeg knapt klarte å gå. Jeg låg i fosterstilling på gulvet, turte ikke å se ut av vinduet. Der og da traff jeg bunnpunktet i livet mitt. 

Jeg måtte dit ned for å bli det menneske jeg er i dag tørre og kjenne på det vonde, tørre og akseptere, tørre og gå inn i meg selv, tillgi først og fremst meg selv før jeg tilga andre,forstå og akkseptere hva jeg er og ikke er.

Være bra nok. Bli glad i meg selv.

Jeg er ikke noe selvdigger, har ikke behov for at omverden skal se MEG, men jeg har et ønske for å dele mine tanker, holdninger og refleksjoner.

Og det har jeg gjort de siste årene i mine tankestreif. Og hvis du har fulgt reisa mi, på yttersia, så har du også kanskje lagt merke til at du også har sakte men sikkert har fått bli med på reisa på innsia

Denne vinteren har jeg mere kjempet med ytre materialistiske utfordringer.  

Jeg bor i en båt ifra 1996 , som jevnt og trutt trenger reparasjoner og vedlikehold. 

Og ja, det er utfordrende, men også lærerikt og leve på et minimalt budsjett, som igjen tvinger meg til å løse utfordrende oppgaver og reparasjoner på egen hånd. Alt dette har jeg tatt imot med et smil, jeg har en ro, indre ro. Og tenker dette er jo bare materialistiske ting. Det eneste som betyr noe er at dette materialistiske, altså seilbåten flyter og holder meg i live. 

Masse besøk har jeg hatt, og det har gitt meg mye, på mange måter. Det har forsterket mine verdier.

Å bo tett sammen i en seilbåt, avkler ikke bare meg selv, men også de som er på besøk.

Den tilsynelatende beintøffe, mister kanskje maska si. Den rause blir kanskje den egoistiske.

Jeg skal ikke utlevere noen, det er ikke poenget. Poenget er at mange av oss ikke tør å være seg selv, selv ikke jeg noen ganger. 

Fasader knuses lett i en trang seilbåt, viljestyrke blir satt på prøve.

Viljestyrke på mange plan. Viljestyrke til å bare være seg selv? 

Tørre og si høyt til seg selv: 

Ja hva det måtte være, akkurat hva du sier, trenger jeg ikke å vite, men at du møter deg selv, det er det som er viktig for at du skal bli et helt menneske.

En som var på besøk til meg sa: jeg tør ikke , eller har ikke viljestyrke til å gå inn i følelsene mine. Det blir for tøft, det vil ha alt for store konsekvenser for det livet( les fasade livet)  jeg lever.

Jeg har jobbet litt som guide, handler, sjåfør, paraglider, instruktør denne vinteren. Jeg skulle også jobbe som tandempilot. Men nei, jeg takket nei. Hvorfor?

Som tandempilot, så mister man fort, passion og flyglede, blir fort fokusert på , antall turer og penger, inntjening. Jeg har jo egentlig ikke råd til å si nei, men jeg gjorde det. Det gikk imot det jeg står for, heller blakk og lykkelig, fremfor ulykkelige økonomiske gode dager.

Jeg står i evig gjeld til alle de mennesker jeg har i livet mitt i dag, dette gjelder like mye de jeg har valgt bort, for ja jeg har valgt bort mennesker dette året, mennesker som for meg gir meg dårlig energi, som på en eller annen måte har , vet ikke helt om ordet er, skuffelse?, men heller hva slags mennesker er det som gjør meg godt? Og selvfølgelig, hvem er det jeg gjensidig kan gjøre godt?

Jeg er på et godt sted i livet mitt

Nå er jeg i en fiskehavn i Marokko, Essanouri, jeg er eneste gjest her, eneste seilbåt omkranset av flere hundre store og små fiskebåter. I ei havn full av drit og søppel, med sikt i sjøen på mellom 5-7 cm Her går alt i sjøen. fasiliteter som strøm, tilgang til dass og dusj, eller vann er ikke til stede. Vann kan skaffes hvis jeg bestiller en tankbil.

men jeg koser meg her!

Jeg blir nok her i ett par uker, har jo nok å holde på med, Seraphim har sine utfordringer som må / bør løses.

Værvinduet var litt over 2 døgn, for å komme meg hit ifra Granka. 

Seilasen var fin, vind inn fra sia, og snittfarta var 6 knp. Men jeg måtte i havn før stormen kom, det var meldt kraftig lavtrykk fra vest, ikke bare ett, men flere. Jeg tåler jo ei kule eller to, men vil jo aller helst slippe unna.

Jeg kom hit før midnatt, og for meg er det vanskelig å navigere i mørket, i fjor ble jeg blind på ett øye, så dybdesynet er ikke helt på topp, det at jeg i tillegg er farge svak og har problemer med å se forskjell på rødt og grønt så gjør  det ikke enklere å navigere.

Ved ankomst havna fant jeg ikke inngangen , det var smekkfullt, alle båtene hadde gått i havn pga været.

Jeg måtte legge meg ytterst i havna, utenpå 8!! store fiskebåter.

Jeg fikk etterhvert kontakt med havnesjef, og han sa at i morra skulle de flytte meg lengre inn, det kom til å bli farlig der jeg lå med en såpass liten båt.

De begynte i løpet av natta og omdirigere, svære båter rundt meg, og de største trålerne skulle ut på havet. 

Resultatet ble at flere båter , krasjet inn i meg og Seraphim fikk en del skader. Redningsflåta som henger på rekka, ble truffet og havnet på havet. Heldigvis fikk jeg tak i den igjen, men ramme som den var lagt inn i ble ødelagt. Navigasjonslys ble ødelagt, brakketten til forstaget bøyd da jeg fikk en tråler rett i bauen, det ble ikke noe mye søvn, den natta. 

Dagen etter  fikk jeg plass lengre inn, og nå ligger jeg bredvis utenpå SAR skuta. ( søk og redning)

Og sånn går no dagan, skadene tar jeg med knusende ro, det kan fikses.

Det jeg ikke tar med knusende ro er at jeg havner i situasjoner der folk prøver å lure meg. 

Når jeg er på slike plasser som det her, så har jeg på meg de mest lørvete klærne jeg har, vil jo ikke gå rundt som ei gullgruve.

men det er vanskelig, når jeg er så synlig som jeg er, eneste seilbåt i havna.

I går ble jeg lurt, ikke at det betyr noe at jeg blir loppet for penger, det som betyr noe er at noen er uærlige, okay jeg er naiv, har valgt og være sånn passe naiv i min tilnærming til mennesker. Jeg har valgt og tro på at alle mennesker i grunn er gode mennesker, og da må jeg tåle og bli lurt, skuffa og til og med forbanna.

Jeg etterspurte om å få tak i en sveiser som kunne rette på skadene. Masse folk var her og kikket på skadene, og jeg må legge til at marokkanere ikke er så stødige på engelsk.

For meg er det sånn at før vi gjør en handel/avtale så forhandler vi om pris, for deretter eventuelt å gjøre jobben. Og dette formidlet jeg, ikke bare en gang, men mange ganger.

Dagene gikk, og når jeg kom hjem fra sykkeltur i går, så var det masse folk rundt skuta. 

Der hadde de hoppet ombord og bare gjort jobben, jeg ble steik forbanna, nektet å akseptere hva de hadde gjort, og det ble høylytt.

Og tolk ble hentet, folk  i marrokanse folkdrakter pratet i munnen på hverandre, og jeg ble bombardert.  Det var full kok, for å si det sånn!

Vi ble til slutt enige om at jeg bare betalte for sveisinga av braketten til navigasjonslysene, den nye holderen til redningsflåta nektet jeg å ta imot, den såg overhode ikke bra ut.

Det jeg la merke til og synes var interessant var at den eneste som ikke tok av seg solbrillene, var han som hadde utført arbeidet, jeg tror faan meg ikke han turte å se meg inn i øynene.

Han opplevde nok, eller jeg vet ikke, innerst inne kjente han nok på at han prøvde å lure meg, jeg velger og tro at han opplevde det sånn, i og med at han ikke ville se meg i øynene.

Vel, da har jeg oppnådd noe, jeg velger å tro det.

Og hvor kommer min rettferdighetssans fra? Jo, oppveksten min.

Hvor ble hun av, hun mystiske fra Yttersia, hun jeg ikke har truffet på alle disse år?

Jo, jeg glemte henne aldri, det var noe der, noe som fortalte meg at hun der vil jeg ha nærmere i livet mitt. Så med ganske lang tid imellom, så sendte jeg henne bilder, enkle meldinger ifra livet mitt. I mange år hørte jeg ingenting, men jeg visste at hun var der på en god måte. Rart

Så plutselig fikk jeg lange mld, tydeligvis skrevet rett fra hjertet. Jeg visste det, jeg visste det!

Vi er to som tenker likt, soulmates.

Og så plutselig her, så var vi på Facetime. Og hun fortalte at hun hadde fulgt meg med interesse i alle disse årene, lest mine tankestreif.

Vi prater i timesvis, om essensielle tanker, refleksjoner og livserfaringer. 

Fantastisk. 

Hun har faktisk vært med meg hele veien fra yttersia til innsia. 

Og det vakkreste er at det, om det ikke er mange ,

så er det flere som har tatt del i reisa mi.

Her er et brev hun skrev til meg:

 Fjær hilset

D er innsiden som teller og det har di aller fleste hørt om ,

men dessverre så har ikke alle erfart så mye derifra.

Og heller ikke alle som får vært en del av akkurat D..

Enten tenkes det utover i vante kjente tanker,eller så grubles det innover og tanker forvandles.

D er en uendelig reise

Livet i sæ sjøl. Livet i sin sjæl

Livet generelt for alle og en hver på hvert sitt vis og på hver sin måte.

Det er forskjellige  toner og energier rundt og i oss alle.

Og med ulik forståelse til mye og mange ,så blir det fort forskjellige meninger også. Men sånn er D

Det ER en del av balansen i livet og hadde d ikke vært for  forskjellene rundt oss,så hadde ingen lært noe heller. Alt har en eller annen slags form for grunn tell sin eksistens. Alt skjer av en grunn eller på grunn av ett eller ainna -noen eller Noe

Reisen fra yttersia  tell innsia er den beste reisen ever! 

Den er både kort reist og ellers livslang ,med mye mer lærdom enn hva all skole og utdanning kan gi .

Også er det helt gratis !

Og garantert værd turen med masse free gifts og ærlige svar underveis .

Ikke i ting,men i innsikt som igjen jer klarere utsikt utover og innover osv

Livet har mange utfordringer. Både på godt og vondt. Livet er ett spennende spill.

Plutselig er det “game over”. D er noe vi alle vet. Men ingen vet når eller hvordan -

Med mindre noen velge å avslutte spillet selv.

Men hvor skal vi da? Vi vet ikke hvordan neste level er.

Lev vel…Vær ekte! Vær mot deg selv som du vil andre ska være mot deg.

Ta vare på Det som betyr noe Ta vare på tid Ta vare på realiteten i alt. For Det er det som er virkelig .

Uten hode så ser du ikke.  Hører ikke. Smaker ikke og lukte sansen er også borte

Stillhet….Følelsene vibrere, å hjerte pumper livets blod. Og med hodet på rett plass og  med sjel og hjerte koblet som normalt , så er det ikke så mye som kan gå galt.

Det er hva vi gjør det til selv. Hver dag vi våkner har vi ett nytt liv i gave.

Nye valg og muligheten til å være den beste utgaven av oss selv. Og samtidig ta i mot livet ,

Ta det imot som den gaven Det er. Vi er i livet, livet er i oss

Lev. Pust. Se sans og lytt.. Våg å gi slipp på gammelt og ta imot det gode ifra yttersia 

Prøv å forstå ,vær nyskjerrig på alt ukjent og nytt

Ta lærdom utav det vonde og bruk det som trygge steiner på livets vei og hjelp andre igjen til å ferdes på best mulig måte i livet med innsia som en fin utvei 

Fjær hilset

Jeg blir tom for ord, når jeg får sånne brev, jeg leser det gang på gang. Mange har delt historier med meg som jeg aldri kan, eller vil videreformidle. De er bevart i hjertet mitt, de har beriket meg, rørt meg og rystet meg. Jeg er ydmyk for denne fantastiske reisen jeg har hatt, og takk for turen

Jeg har enda 2500 nm mil å seile nordover, men jeg skal hjem nå,

Fair winds

Rolf Arne