Til Anne  Cath 

Klæbu ungdomsklubb 1980-81

Swing bølgen hadde kommet til Norge, det ble danset rockeswing, danse swing, Fastingswing, alt hva det måtte være.

Jeg hadde tidligere gått på Grease-dansekurs, Saturday-night-fever kurs, og nå sto jeg hjemme å holdt begge hendene på dørklinka, og lærte meg rocketakt, swinggroove. 

På klubben og på skolefestene ble Anne Cath min dansepartner, vi øvde også hjemme i kjellerstua hjemme hos henne.

En skikkelig god ungdommsvenn, og vi var faktisk veldige gode dansene, og

vi ble lagt merke til. 

Anne Cath så lun og fin, helt annerledes enn de andre fnise jentene. 

Kjærester var vi aldri.

Hvem av oss som fikk ideen med at vi skulle dra på interrail vet jeg ikke, men jeg 16 og Anne Cath 15, nykonfirmert, bestemte vi oss for å bare dra. 

Om våre foreldre pratet sammen vet jeg ikke, jeg husker ihvertfall at jeg tenkte; jøss, ingen protester? 

Vi kunne dra? 

Månedene gikk og planen ble bare sterkere og sterkere. 

Vi dro! 

Først over Storlien inn i Sverige, husker fremdeles min orange anorakk som jeg reiste i.

Nedover Sverige, gjennom Europa, ned til Hellas, ut til Korfu dro vi rundt med brutterns bittelite tomannstelt. 

Og der, akkurat der på Korfu, fikk jeg min da til og hittil største musikalske opplevelse. 

Over høytaleranlegget på Vatos Camping Corfu, dunket Billy Jean, med Michael Jackson. Første singel fra LP-platen “Thriller”.

Det er det råeste musikalske oppvåkningen jeg noen gang har hatt.

Jeg husker også hvor jeg var når han døde, 50 år gammel, jeg gråt åpenlyst….

Jeg og Anne Cath dro også senere på tur, nemlig på påsketur, til Glåmos uten penger, 

vi solgte vafler i skisporet for å ha penger til toget hjem.

Anne Cath sin utferdstrang var vekket til live for alvor, hun dro på flere interrail, gjorde ferdig gymnaset, men derfra dro hun alene ut i verden. 

Dro etterhvert rundt i USA, jobbet som Au pair, og haiket etterhvert nedover Karibien med fiskebåter.

Hun endte opp på ytterste stopp i Karibien, Tobago. Der vasset hun i land, gikk til nærmeste hus, banket på døra og sa: Hei jeg heter Anne  Cath og jeg kommer fra Norge! 

Hvis jeg vasker rundt i huset deres, kan jeg da få overnatte her?

Og der ble hun også etterhvert ei god venninne av datteren i huset. 

Og senere så forelsket hun seg i en lokal fisker. Derek! 

På begynnelsen av 90  tallet, skulle Anne Cath være med kjæresten sin og kompanjongen på noen dagers fisketur. 

Det holdt på å gå skikkelig galt. 

De fikk etterhvert motorhavari, og drev bort fra land og langt unna skipsleia. 

De hadde noen bøtter ferskvann, og det ble innført at de hver kunne drikke en kopp vann på morgenen og en kopp på ettermiddagen. Dagene gikk, mange dager 

Flere båter passerte, men ingen ville plukke de opp, de ble mistenkt for å være pirater, blåsvarte i huden som de var, var de forhåndsdømt som kriminelle. 

Men etter 15 dager, og da var situasjonen kritisk, var det noen som fikk øye på Anne Cath i kikkerten og da ble de berget, de havnet til og med på nasjonal tv. 

Anne Cath var for evig og alltid kurert mot lengre båtturer. 

Men forholdet til Derek holdt!

De giftet seg, fikk to sønner som er på mine barns alder. 

De bygde seg hus, han var en suksessrik fisker, så økonomisk hadde de det bra, etter hvert litt for bra. 

Men hvordan ble det da? Sånn kulturmessig? Klæbygg og en fisker på Tobago? spurte jeg

Vi hadde de samme verdier og syn på barneoppdragelse, vi hadde det veldig fint sammen. Og samme humor, og Derek var et arbeidsjern. 

Kriminaliteten økte, og til slutt sa Anne Cath, vi drar til Norge, jeg vil ikke at mine barn skal vokse opp med væpnede vakter som kjører dem til og fra skolen.

De kjøpte hus på Byneset utenfor Trondheim, og hun var veldig spent på hvordan de kom til å bli tatt imot, der ute på bøgda. Men det gikk bra! 

Derek ble en habil golfspiller! 

For 5 år siden var Derek tilbake på Tobago for se til fiskeflåten sin, han var ute på havet, og han forsvant, borte, helt forferdelig. 

Han ble aldri funnet.

På Byneset satt Anne Cath og barna i sjokk. Samtidig døde pappaen til Anne Cath av kreft, så sorgen og tapet var stort.

Fy faaan, er det ikke mye man skal igjennom her i livet. For å bruke hennes egne ord; 2017 var et hælvete. 

Tidligere i sommer besøkte jeg Anne Cath og vi hadde en herlig ettermiddag, så fint og flott, vi pratet om livets opp og nedturer. 

Ikke noe fjas.

Anne Cath er veldig karibisk, går i sid kjole, lager spicy mat, kule farger i huset. 

Ahhh, så frodig og herlig, lun og varm.

Og hun sa; Rolf Arne, kan ikke du dra ned til Tobago i vinter og bare være der noen måneder? 

Ehhhh, ja kanskje det, sa jeg.

Ja, huset står jo tomt, sa hun.

Etter å ha tenkt meg litt om, og bare litt, så sa jeg: ja hvis jeg får lov til å være litt vaktmester, gjøre litt jobb, og ha noe å sysle med, så gjerne. 

Slapp av du skal ikke bli arbeidsledig…

Og by the way, ønsker av hele mitt hjerte at hun en dag treffer en veldig ålreit mann, hun fortjener kun det beste! 

Og der er jeg nå, på vei fra Madagascar til Karibien, men først må jeg oppom Europa noen dager. Skal treffe en god venn i Amsterdam, og der skal vi teste ut Coffee shops, altså sånne legaliserte marihuanakafeer…