Guatemala

Litt sliten ankommer jeg Guatemala City, det er langt på kvelden, og når jeg kommer ut av terminalen er det bikkjekaldt. Ka faen, tenker jeg, der jeg står, hva skjedde nå? 

13 grader…?? Skjønner ingenting, jeg. 

Fant ut etterhvert at hovedstaden ligger på 1500 m.o.h, og at en kaldfront fra nord feide over landet. 

På med bukse og jakke. 

Jeg booker alltid et hotell/hostel første natta i et nytt land, ihvertfall hvis jeg kommer sent på kvelden. 

Og hostellet var greit det, ren seng, felles dass og dusj.

Deretter en lang busstur på nesten 8 timer på tvers av landet til Rio Dulce. 

Rio Dulce er ei elv, ei stor elv, og er en meget populær plass for å legge båten i opplag, eller for å oppholde seg under hurrycane sesongen. Orkanbelte når ikke vanligvis så langt inn i landet derfor er området, elva og innsjøen en populær plass og legge båt, man antar at det ligger ca. 1000 seilbåter der .

Nydelig landskap med fjell og daler, grønt og frodig passerer når jeg sitter på bussen. 

Jeg er spent på hvordan dette blir. 

Tankene svirrer rundt alt og ingenting, jeg får ta det som det kommer.

På slutten av 1900-tallet skjedde det noe i båtmarkedet som forandret mye hva det gjelder kvalitet på seilbåter. EU innførte CE-merking sertifisering av et og alt, også båter. 

Dette for å sette en standard for kvalitet på et produkt uavhengig av hvem som har produsert det.

I båtverdenen ble det laget 4 kategorier fra klasse A til klasse D, der A er det strengeste kravet til kvalitet.  

Seilbåter i kategori A, som er beste kvalitet, kalles også havgående. 

Og skal tåle en støyt.

Men, og her er det et stort men. I og med at Eu bestemte et minimumskrav til kvalitet, førte dette til at de fleste produsentene la seg etter denne kravspesifikasjonen.  

I praksis ble det slik at båtene fikk en dårligere kvalitet, rett og slett. 

Min forrige seilbåt, Constance fra 1982, hadde et skrog som var støpt i glassfiber over ei aluminiumsramme og hadde en skrogtykkelse på over 3 cm, et absolutt bunnsolid skrog. 

Mens min første seilbåt Jeanneau Sun Odyssey, 2007-modell, hadde en skrogtykkelse på rundt 5 millimeter. 

Og hva er kravet i kategori A?

Båten skal tåle 20,8 sekundmeter vind, og en bølgehøyde på mer enn 4 meter. 

Dette er jo absolutt ingenting, og direkte farlig etter min mening. 

På min Jeanneau Sun Odyssey fra 2007, løsnet overbygget fra skroget… 

Så da jeg satte meg inn i CE-merkingen ble det enklere å bestemme seg for å kjøpe båt fra 80- og 90-tallet. 

CE-merkingens inntog gjorde sitt til at kvaliteten på båtene gikk ned, de fleste produsentene, la seg på linje med et minimum av kravspesifikasjoner, av pris- og konkurransehensyn.

Skuta som jeg nå skal vurdere har ligget her i Rio Dulce nesten ubrukt i snart 3 år, eierne - et eldre ektepar fra England, seilte fra England og ned hit, så kom covid, de forlot skuta og dro hjem, slik veldig mange gjorde. 

Og her ble den liggende. 

Det er mange seil drømmer som blir knust i Karibien, mange synes turen over Atlanteren var for tøff, og ser seg ikke istand til å seile den nordover igjen. En tur som ofte er litt tøffere enn det å seile sørover.

Da jeg kom til skuta og åpnet luka ned til salongen, slo lukta imot meg, muggen lukt, ram innestengt mugg. 

Ikke det beste utgangspunkt. Nå var jeg jo klar over, og forberedt på at i annonsen var brura vel godt pyntet, men sånn er det jo. 

Annonsen var jo laget for godt over en stund siden, og det subtropiske klima er barskt. 

Og det har vært, og er noen betydelige lekkasjer, en del må rettes på, skiftes og ordnes. 

Men alt er jo mulig. 

Vi sendte jo folk til månen for snart 100 år siden. 

En ettermiddag satt jeg på en krakk ved en salgsbod ute på gata og spiste tortilla, da jeg kom i prat med en backpacker. 

Hyggelig gutt fra Tyskland. Og det viste seg at han var utdannet elektroingeniør, og han ville gjerne være med å se på skuta. Perfekt! sa jeg, jeg trenger en elektriker til å gå igjennom det elektriske på båten.

Og neste dag kom han på befaring. Jeg utstyrte han med voltmeter og han målte strøm i alle kurser, laget skjema for hvor mye strøm som går i hver kurs, og hvor mye som bare forsvinner på uforklarlig vis. 

Strøm i båt er vanskelig. 

Men etter 3 dager med gjennomgang, har jeg fått et klart bilde av båtens tilstand. 

Hvis selger går ned i sitt prisforlangende så blir det båtkjøp. 

Jeg kjøper ikke skuta for enhver pris, her må jeg bruke en del kroner på toppen for å få det til min standard, og jeg er jo ikke millionær i kroner og øre.  

Men båttypen tiltaler meg virkelig, et mesterverk i design, funksjonalitet og fikse løsninger. 

En for meg perfekt bo- og cruising båt. 

Captains cabin har ei stor walk-around dobbeltseng, der du virkelig får hotellseng følelse. 

Men som er ubrukelig under seilas. Under seilas har den stormkøyer som sikrer deg god støtte og god soveplass i ruskete vær. 

Byssa er den største jeg har sett i forhold til størrelsen på båten. Og rundt omkring er det detaljer og løsninger som gir aha-opplevelser med tanke på plassutnyttelse, funksjonalitet og sikkerhet.

Alle seilfunksjoner er ført til cockpit, dvs. at båten lett håndteres av en person, og at du trygt kan stå i cockpit uten å bevege deg på dekk. Båttypen holder seg også meget godt i pris, så sånn sett er det ikke så stor risiko. 

Men uansett, det er alltid slik at det er 2 dager i en båteiers liv som er lykkelige, den dagen du kjøper og den dagen du selger. 

Vedlikeholdet av en båt av denne typen ligger på ca. 100.000 i året.

Det endte opp med at jeg la inn et lavere bud, enn opprinnelig tenkt, så om ei ukes tid blir det avklart om jeg er ny eier av s/y Seraphim. 

Så nå stikker jeg på ferie, koble av hodet litt, og endelig fly paraglider igjen, sammen med andre piloter fra hele verden. Men for å komme meg dit må jeg ta en 12 timer bussreise fra øst til vest i Guatemala og høyt oppi fjellene. 

Vi høres!!!