Første seiltur med Seraphim. 

Vi seiler opp elva Rio Dulce og ut i den store innsjøen med et formål, å teste autopilot, vindror, motor og gear, seil og ankervinsj, kartsystemer osv.

Det er mye å forholde seg til, men jeg prøver å ta en ting av gangen selv om hode er fullt av spørsmål og bekymringer. 

Nei, feil ord, ikke bekymringer, utfordringer. 

Det være seg; flyter skuta i hardt vær, har jeg tettet alle lekkasjer, holder riggen, masta? 

Er motoren i orden? Kjølesystem, batterier og solcellesystem?

Har jeg alle papirer i orden, hvordan sjekker jeg ut av landet, holder det med kopier av skipspapirene? Originalene er sendt til min adresse i Norge.

Svaret er nei.

Solcellepanelet holder ikke mål, jeg måtte kjøpe nytt. 

Strøm i seilbåt er vanskelig og essensielt. 

VHF og autopilot går på strøm og er basic når jeg er ute på det åpne, store havet aleina. 

Jeg kan ikke dra herfra uten at alt dette er på stell.

At sertifiseringa av redningsflåta er utdatert, kan jeg leve med, at jeg ikke har kasko forsikring kan jeg også leve med. Hva pokker hjelper det om Seraphim havarerer ut på det åpne hav, med eller uten forsikring?

Nada, ingenting, forsikring berger ikke liv.

I dag er to karer i full gang med å skifte ut og installere nytt solcellepanel.  

Prøver å få ordnet mest mulig før jeg legger ut på reisa mot Europa.

Det er alltid ei liste over ting som skal gjøres, og jeg deler det stort sett i to kategorier; må gjøres og kan gjøres.  

Det vil si, det som må gjøres er alle de små og store ting som omhandler sikkerhet og  sjødyktighet.

Kan gjøres er for eksempel, en dass som lekker, et kjøleskap som ikke kjøler godt nok osv.

Å leve i en seilbåt er prioriteringer av komfortsoner hver eneste dag. 

I går satt jeg her i marinaen, i skyggen under mangroveskogen og pratet med ei dame fra Zimbabwe om livet i stort og smått. Vi pratet om bruk og forbruk, forbrukersamfunnet. 

Hun og mannen er i 80-årene, og har levd det meste av livet på minimum forbruk. 

De lever i en seilbåt, men de har også et hus Australia som er bygd på gjenbruk av de fleste materialer. Hele livet har de følt seg utenfor storsamfunnet pga. sitt levesett. 

Hun var oppriktig glad for å møte en likesinnet.

Hvorfor skjønner ikke resten av verden, at bruk og kast, at økt forbruk, ødelegger kloden vår? Dette har vi jo skjønt for lenge siden. 

Slike store essensielle spørsmål møter jeg egentlig hver eneste dag. Derfor har jeg valgt det livet jeg lever, økonomisk langt under fattigdomsgrensa i Norge. 

Et bevisst valg om et mindre økonomisk forbruk.

Helt seriøst vurderer jeg å ta meg ny jobb, utdanne meg til sprengningsbas, type Dynamitt- Harry. Hører jo på radio at regjeringa er i tenkeboksen på hvordan de skal forholde seg til vindmøllene på Fosen. Etter 10 år i rettsapparatet så er de i tenkeboksen! Ehhhhh!! Hallo!! 

Vindmøllene skal rives! 

Så enkelt er det! Urfolks rettigheter er krenket! Medmenneskers hverdagsliv er ødelagt, og dette er er bare den menneskelige siden. 

Hva med naturen i seg selv? Tro meg, hvis jeg får tak i 100 kg. dynamitt, da vil jeg sprenge en av de 150 vindmøllene, sette meg ned og vente på lensmannen, og sende regning til staten etterpå for opprydding, fjerning og etterarbeid. 

Har jeg blitt en ekstremist? Ja. 

Er jeg for sivil ulydighet? Ja.

Jeg er ingen konspirasjonsteoretiker, men jeg ser, har forstått og skjønner at money talks, 

og at noen ganger funker ikke de demokratiske systemene. 

Skremmende! 

Ja, det skremmer vettet av meg! 

Kommende generasjoner skal vite at det var noen som prøvde, og som gjorde noe.

Opp og nedturer

Livet er tett på i en seilbåt. 

I går satte vi endelig kursen nordover, og startet seilasen.

Når vi seilte ned Rio Dolce følte jeg meg så i ett med alt, og være på rett plass til rett tid, en sann nytelse i det å være på vei, og samtidig være i nuet.

Vi kom ut til havet, tok turen innom toll og immigrasjon, sjekket ut av Guatemala og ut i det åpne havet, min første dag i Karibien med Seraphim. 

Mens vi var i land i Livingston, og ventet på klarering for å seile til Belize, fikk jeg en epost fra Norge. 

Den nye eieren av sjøhuset mitt i Løpshavn, har engasjert advokat for å få dekket oppussing av sjøhuset pga.såkalte feil og mangler. Jeg er ikke forbanna fordi noen prøver å få tilbake penger fordi de har funnet feil og mangler, nei penger betyr ikke så mye. 

Det som sårer, skuffer er at noen prøver å få regninga for oppussing lempet over på meg. Jeg er så dritlei og skuffa over at folk ikke er ærlige, later som om at dette visste vi ikke osv. Og jeg som er født naivt, og har valgt å leve et liv som passe naiv, går på en smell, gang på gang. 

Nå må du for all del ikke tro at jeg tar på meg offerrollen, nei overhode ikke. 

Jeg blir bare trøtt av dansen rundt gullkalven og kynismen hos medmennesker. 

Penger er den nye religion som de fleste lever etter.

Vi la ut fra Livingston Guatemala og over til grensa mot Belize, kom sent frem til en lun bukt, etter mørkets frembrudd. 

Vi såg bare noen få lys inne på land, så vi skjønte at dette var en liten plass, kanskje 5, 6 hus. 

Men hele denne dagen var hodet fylt av brev fra advokat om betaling for oppussing av mitt solgte sjøhus. Sånne ting tar mye plass og energi i hodet mitt.

Men vi ankret opp, laget middag og gikk tidlig til sengs. 

Klokken 3 på natta gikk jeg opp på dekk for å slå lens, og oppdaget samtidig at lettbåten var stjålet, med påhengsmotor og det hele. 

Nok en gang blir jeg bare lei meg fordi grådigheten sluker til seg, trøster meg med at det er jo bare penger, en lettbåt med aluminiumsskrog og 9 hester påhengsmotor koster jo sånn ca. 30 000, det koster å være Forrest Gump.

Og i fra å være i flytsonen nedover Rio Dulce elva, ble det enda en smell, nei ikke en, men flere smeller.

Det nye solcellepanelet har sannsynligvis tatt knekken på solcelleregulatoren, med det vakre resultatet at batteriene går flat, null effekt på kjøleskapet, pumper og belysning. 

Har også en stor diesellekkasje som må fikses omgående, kjølsvinet er fylt med diesel, en eller annen kobling en eller annen plass lekker, så her er det bare å brette opp armene og gyve løs, det er kort vei fra flytsone til fossefall og stryk.

Har nå ankommet Belize, her er det ingen brygge, så vi ankrer opp 200 meter fra land, og her må vi vente til toll og immigrasjon kommer ombord. Vi har heist Q flagget som betyr at vi er nyankommet, ikke sjekket inn i landet.

Så mens jeg venter på autoritetene bruker jeg ventetiden med å begynne på arbeidslista, strøm og diesel problematikk må raskt ordnes opp i!

By the way, hvis du tror livet i en seilbåt i Karibien er romantisk, så er svaret nei, ha ha ha, men ikke en dag er likens, og hva som skjer i morra, ja det skjer i morra.