Raue polvotta på Klæburuta

Det sto en 10-åring å venta på bussen en vinterdag i 1975, han skulle ta bussen fra Klæbu til byen, aleina med 2 ærend. Det ene var at han skulle på Sentralbadet å bade, det andre var at han skulle på Epa å kjøpe polvotter. 

I lomma hadde han nøyaktig beløp for votter og inngang til bassenget. Bussturen en vei tok ca. 45 minutter.

Alt gikk ikke helt etter planen.

Seraphim ligger på Cuba, jeg er blant annet på nostalgitur i Klæbu, besøker slekt og venner, og gjør unna diverse ærend i gamlelandet før jeg drar tilbake til skuta og fortsetter seilasen mot Europa.

Det er 12 år siden jeg flyttet, og bestemte meg for å downsize livet, fra den gang Klæbus dyreste hus til en seilbåt. 

Noe jeg aldri har angret på, men du verden for et fint liv jeg også har hatt i denne bygda, som jeg var en stor del av.

Hvis dere er to som finner hverandre, og dere flytter inn i en seilbåt, ja da finner dere fort ut etter noen måneder hvor landet ligger i samlivet, samspillet, hvor gode, flinke dere er til å ta vare på hverandre og deg selv.

Du blir også godt kjent med hverandres gode og mindre gode sider.

Men hvordan skal et forhold være?

Hva er et forhold, samliv, kjæresteliv? 

Hvem definerer et forhold?

Jeg har dessverre alt for ofte opplevd at alle andre enn meg selv har definert et eller annet hos andre menneskers mellommenneskelige forhold.

Er det noe som henger i oss fra kristendommen? Der vi lærte; først skal dere ha et godt øye til hverandre, deretter synge sammen i et gospelkor. 

Få aksept fra omverden, venner, familie, mor og far, og så en forlovelse, men ingen sex før ekteskapet. 

I kristen tro så skal man ikke utforske seksualiteten før man er gift. 

Det er slik jeg har forstått det. Onani, utforsking av egen kropp er synd, skam og ekkelt.

Dette er vår kulturarv. 

Hiv det på bålet!  

Og i dag har vi ofte, og i mange sammenhenger, ikke noe positivt forhold til egen kropp, og da tenker jeg først og fremst på barn og unge. 

Ikke er det felles dusj på skolen, det skal være egne båser, ingen dusjer sammen etter trening. Kroppslyder er pinlige. 

Å sitte på dass og slippe en fis samtidig som du driter, er ekkelt. Derfor er det musikk på et offentlig toalett i dag, eller så står vasken på for å lage lyd.

Oppå dette legger jeg også kroppspress, plastisk kirurgi og botox.

Alt dette gir fremmedgjøring av egen kropp, og mangel på selvbevissthet over hvem og hva du er.

Selvfølgelig mener jeg at alle barn, ungdommer, voksne og gamle, skal ha et sunt forhold til sin egen kropp, om du er stor eller liten, har hengepupper, eller stor pung og liten tiss. 

På mange områder har vi kommet langt, og vi langt på vei aksepterer, akkurat som kongen sa så fint at i vårt land, så har vi gutter som liker gutter og jenter som liker gutter, og jenter som liker jenter, og gutter og jenter som liker jenter og gutter. 

Poenget må jo være at vi alle får følge vårt indre kompass i møte med oss selv, vår kropp og seksualitet og omgang, og i forhold til andre medmennesker.

Å være et par for 100 år siden var på mange måter enklere enn i dag. 

Min mormor og bestefar dyrket opp landet, bygde opp en gård i ødemarka på grensa mellom Målselv og Balsfjord.

Dem hadde lange dager, men de var ikke tight sammen hele tiden. Nei, bestefar var for eksempel hele dagen oppi fjellet og hogde skifer til taket på hovedhuset, mens mormor gjorde sysler på gården. De hadde lange dager.

Og når det ble for tett, så gikk han opp bakken på andre siden av fjellelva for å kvile eller få fred. Han bygde seg ei hytte der for å kvile middag, 150 meter fra gården. Hytta står der selv den dag i dag.

De ga hverandre det rommet de trengte for å ha det bra sammen.

Akkurat det er en utfordring i en seilbåt, og kanskje også ellers i den postmoderne hverdagen.

Herregud, dette her er jo så enkelt! Det er jo bare å prate sammen!

Nei, det er ikke så enkelt, det er en vei å gå til å blottlegge seg, være først og fremst ærlig med seg selv. 

Først da kan jeg være ærlig til de som står meg nær. Men når jeg blottlegger meg, så blir jeg sårbar, naken, som en ribba kylling. Skjønner du hva jeg mener?

Og hvis du kommer skeivt ut på hoppkanten av forholdet, så blir det turbulens under svevet og det ender med et stygt fall. 

Men så lenge du ikke slo deg ihjel så er det jo ikke noe i veien for å stable seg på beina, tørke snørr og blod. 

For så å gå opp og prøve en gang til, kanskje med litt mindre fart?

Det er lett og bare gå videre og prøve en annen hoppbakke, føler egentlig på at jeg selv gikk rett opp i skiflyvningsbakken da jeg møtte min første store kjærlighet. 

Å gå på tryne i en skiflygingsbakke, ikke bare en gang, men flere ganger, gjør etterhvert at du blir redd, holder tilbake, ikke satser hundre hver gang på hoppkanten, og det blir verre og verre for hvert hopp. 

Nå har jeg vært igjennom både K110, K90 og er nå forsiktig prøvehopper i 70 metersbakken uten v-stil, men med fokus på pene nedslag. 

Da jeg gikk i 4. klasse så hadde jeg 1 fridag i uka fra skolen, og jeg fikk lov av muttern til å dra ned til Trondheim en gang i mnd for å bade, stupe og hoppe i sentralbadet. 

Jeg elsket det!

Men så var det den gangen at jeg fikk en tilleggsoppgave, jeg fikk med penger til å kjøpe meg polvotter, muttern hadde vel funnet ut at det var salg på Epa, som ikke lå så langt i fra sentralbadet, midt i Trondheim sentrum. Vi snakker om en 10 åring aleina på tur.

Etter badet dro jeg og kjøpte nye polvotter, stolt satt jeg på bussen hjemover med de nye vottene på hendene, dem var så gode og varme, deilig lodden pels på innsiden. 

Ahhh, ingen ting var som nye polvotter i forhold til hjemmestrikkede ullvotter som klødde. 

Så jeg satt med de påkledd hele veien hjem til Klæbu.

Bussen stoppet 3 - 400 meter før avkjørselen til huset vårt øverst i Løvåsen.

Jeg gjorde som vanlig, jeg gikk av bussen, gikk bak og bare brojset med bussen de siste hundre meterne, som vi alltid gjorde. 

Hvis du ikke vet hva brojsing er, så er det å holde seg fast i støtfangeren bak på bussen, stå på beina ned på den snø eller isdekte veien, og bare slippe taket når du kom fram dit du skulle. 

Selv i dag savner jeg brojsing. 

Jeg hang der bak på bussen, slapp taket og sklei ut til siden, havnet i snøkanten, med bare hender, 

Mine nye, raue polvotter hadde frosset fast i støtfangeren, jeg så bussen fare rundt svingen, med 2 raue polvotter stående igjen på støtfangeren.

Slukkøret gikk jeg opp bakken og hjem. 

Der sto muttern på kjøkkenet å laga middag, spurte om jeg hadde hatt det fint, ja, jo, sa jeg, hun skjønte jo tvert at her var noe galt. 

Så jeg måtte bare fortelle at vottene var frosset fast på støtfangeren. 

Hu blei sint, og fortalte at vi har jo ikke så mye penger at det bare er å sløse rundt seg.

Det gikk noen minutter før hun summet seg, 

hu fant fram bussruta, studerte den og fant ut at bussen gikk rundt i bygda en runde, for så å komme tilbake med retur mot byen. 

Jeg ble jaget ut, med beskjed om værsågod og hente vottene når bussen var på retur.

Vottelaus, men med topphuva på gikk jeg ned på hovedveien og ventet på bussen.

Bussen kom, jeg rakte ut handa, han stoppet, jeg sprang bak for se om vottene var der, og ja der sto de, jeg røsket de til meg og la på sprang videre, jeg husket jeg snudde meg og såg meg bakover, jeg så bussjåføren stod i døra og klødde seg i håret.

Når jeg kom hjem så sa muttern, det her snakker vi ikke om noe mere, vi sei ikke noe til han Arne om det her.

Det ble veldig mye opp igjennom årene som bare ble mellom muttern og meg.

Ja, egentlig helt til den dagen hun døde for noen år siden.