Det er slutten av september, det har vært nydelige høstdager i Hommelvika, ikke langt fra Stjørdal. Jeg er klar for høsten og vinterens seilas sørover mot sol og varme. 

Men, 15. november har jeg seilt 1200 nautiske mil og jeg er fremdeles i Norge. Men har rukket en svipptur tur/retur Skotland uten autopilot … Og jeg har seilt tilbake til Oslo igjen. 

Noen ganger føles det som om skuta ramler fra hverandre bare jeg ser på den, elektronikk problemer, batteri/ krypstrøm, autopilothavari, motorstans, ledningskrøll inne i masta, lekk vanntank, utette pakninger rundt vinduer, propellaksling som lekker og som avgir litt for mye sjøvann inn i skuta. Og en motor som er litt i overkant glad i olje. Ja, så holdt jeg på å glemme at jeg har litt uforbrent diesel i kjølevannet.

Men utover det! Helt topp! 

Trikset er å ikke la alt dette fylle hele hodet på en gang. Distansere meg litt fra utfordringene og ta en ting av gangen.

Altså, jeg seilte fra Trondheim glad og lykkelig en vakker høstdag, 15 grader i lufta, klar og frisk høstluft. Ahh, jeg elsker den klare høstlufta! Fargene i naturen, liksom et naturens klimaks i farveeksplosjoner etter en nydelig sommer.

Jeg er lett til sinns, har en plan om å besøke nyvunnede venner nedover kysten.

Allerede på Brekstad, Ørlandet treffer jeg en kul fyr, han står på kaia og spør meg om jeg trenger hjelp når jeg kommer inn etter mørkets frembrudd. Jeg takker ja, det er trangt, så hjelp er alltid velkomment. 

Forresten så var det en venn av meg som for mange år siden som sa til meg;

 Rolf Arne, hvis noen står på kaia og tilbyr hjelp, så skal du uansett hva, alltid si ja. 

Du må lære deg og ta imot hjelp. Å si nei til noen som faktisk vil hjelpe deg, er ja, du skjønner …

Denne karen har en ferrosementstøpt båt på 54 fot, ett ARMAGEDDON av ett skip, som han holder på å bygge, innrede, mens han bor i den. Et fantastisk prosjekt!

Seilere er en type mennesker som man lett kommer i prat med. En 3-minutters prat på kaia ender ofte i en middagsinvitasjon. En kaffekopp eller lignende. Og middag ble det. 

På veien videre sørover fikk jeg oppleve både makrellstørje, grindhval, sel/ kobbe, havørn, oter og vakre solnedganger.

Hornelen Via Ferrat 

Rett sør for Måløy, som er et fint stoppested etter passering av Stadt, ligger Europas høyeste kystklippe Hornelen, 860 meter over havet.

På Madeira ligger også en kystklippe som de selv påstår er Europas høyeste kystklippe, 580 meter høye cabo girao.

Men Hornelen har i tillegg en ellevill Via ferrata, og som tidligere profesjonell klatrer og sikringsleder kan jeg si at dette var heftige greier.

Tidligere i år var det en meget krevende redningsaksjon der oppe i den loddrette veggen som også har partier med overheng. Statsforvalteren har bestemt at allemannsretten skal være gjeldende også her. 

Det betyr at alle og enhver kan dra dit og klatre uten guide. Dette vil skape mange fremtidige redningsaksjoner. Jeg er absolutt for allemannsretten, men noen unntak må vi innføre. 

Denne via ferrataen er såpass fysisk og mentalt krevende at du, og her mener jeg alvor, at du MÅ klare minimum 10 hangups med tursekken din på ryggen for å gjøre denne ruta. 

Jeg hang i veggen, jeg var der alene, men hadde meldt inn turen til eierne, de hadde stengt for sesongen, og jeg hadde med eget klatreutstyr som jeg har i båten. 

Så hang jeg der i veggen da, i overhenget, etter en arm, den andre armen må jeg bruke til å klippe meg inn på vaieren, fra undersiden av bergfeste til oversiden. Ikke bare en carabin, men to fordi jeg har to liner/falldempere som jeg flytter med meg langs ruta koblet inn på vaieren. 

Jeg tenker faen Rolf Arne, ka i hælvete trur du at du e? Du e no i hvertfall ikke i din livs form, du har for lenge sia passert toppen. 

I tradisjonell klatring så kan du gi deg, og rappellere ned på det tauet du klatrer på, men ikke her. Her må du opp, og hvis du går helt tom for krefter og blir hengende i sela, er faren meget stor for at du får hengetraume. Hengetraume inntreffer når sela du bruker stanser blodsirkulasjon og du til slutt besvimer. 

En redningsaksjon i en via ferrata er vanskelig og kompleks. Jeg håper at statsforvalteren, og lovgivende myndigheter redigerer allemannsretten slik at ressurskrevende friluftsaktiviteter blir regulert på en slik måte at guide, kompetansebevis eller lignende blir innført. Totalt brukte jeg 10 timer på turen og kom meg akkurat ned før mørkets frembrudd.

I Bergen ble jeg hjertelig tatt imot hos min nye paraglidervenn Weronica. 

Ei kul jente jeg traff tidligere i sommer.

Hun haiket med meg delvis på veien min opp til Midnattsolcup i Bodø.

Hun var på vei til kjæresten sin i Brønnøysund og vi fikk en umiddelbar kjemi. 

Du vet noen ganger så treffer du mennesker som du umiddelbart er på bølgelengde med, der praten går lett og uanstrengt om ett og alt. 

Sånn er Weronica.

Ei meget feminin jente som er røykdykker, brannmann, biker, mekaniker, trenings og helse freak, smellvakker, sterke sunne verdier, og krystallklare meninger. 

Enkelt og greit, hel ved.

Og kjæresten, en kul, trivelig, jovial, typisk Bergenser, helikopterpilot, og også paragliderpilot.

Og Weronica ordnet bursdagsmiddag til meg, og jeg fikk flere hjemmelagde gaver. Til og med en brukt Musto seilerjakke i bursdagsgave.

Og ikke bare det, jeg ble også invitert på kveldsmat til mora hennes! 

Også der fikk jeg bursdagskort og pengegave, som jeg har omsatt i ny havfiskestang!

Et sterkt varig vennskap er etablert.

Tidligere i sommer traff jeg en meget hyggelig mann som veldig gjerne ville være med å seile noen dager, altså 24/7 nedover kysten fra Bergen til Arendal. 

Men som så ofte, ja oftest, så ender det opp i at det ikke skjer. «Noe» kommer i veien, planer blir forandret, tid blir omprioritert. 

Jeg tror at veldig mange har problemer med å IKKE forholde seg til tid og sted. Hverdagen styres av tid og sted, så det å avtale at “ja, når jeg kommer til Bergen da kan du mønstre på, når vi drar videre vet jeg ikke, jeg vet heller ikke når vi kommer til Arendal” - dette blir for vanskelig for de fleste, det å bare være, være tilstede her og nå passer dårlig for de aller fleste.

Resultatet ble; Jeg seilte videre fra Bergen aleine.  

Haugesund er et fint stoppested, godt beskyttet for været, og et flott utgangspunkt for kryssing over Nordsjøen.

Værmeldinga var Bob Bob, kraftig vind fra nord i begynnelsen, rolig vind midtveis, med økende til liten storm fra sør på slutten av seilasen. Cluet var enkelt - kom deg i havn i Skotland Rolf Arne, før onsdag ettermiddag.

Søndag morgen i grålysninga la jeg i vei… vest/sørvest mot Peterhead i Skotland.

Været traff meg hardt, ikke som et hammerslag, men hardt nok. Stormseilet var heist, en flik av hovedseilet stabiliserte, vinden var aktenfor tvers, så det rullet litt i skuta.

Etter noen timer, streiket autopiloten …

30 knop, rullende sjø, regn og surt vær.

Jeg måtte stå til rors, og der ble jeg stående i nesten 50 timer…

Midtveis i seilasen fikk jeg balansert seilene, så jeg fikk skiftet til tørre klær, stappet i meg noe mat og drikke, før vinden snudde på sør, Og jeg kom vel strengt tatt litt for langt nord, jeg måtte starte motor, gå skarp kryss. Motoren gikk i et par timer, så streiket den. 

Det blåste friskt, grov sjø som det ofte blir når jeg går opp mot vinden. Jeg var våt, ikke et fiber i kroppen var tørt, trøtt og sliten.

Første tanke: Jeg har ikke sjanse til å komme til Peterhead før stormen kommer, i ettermiddag. 

Jeg sendte ut en PanPan melding.

PanPan er en slags mayday light. Er i trøbbel, men ikke livstruende.

Med Aberdeen Coastguard på radioen kanal 16, opprettet jeg kontakt med dem. 

Jeg oppga posisjon, status, og jeg ble spurt om antall personer ombord, hva slags nødutstyr jeg hadde osv.

Underveis i kommunikasjonen kom en fisketråler på radioen, og de ville gå til min posisjon og følge situasjonen. 

30 minutter senere dukket de opp, la seg en nautisk mil på utsiden.

Jeg studerte kartet og bestemte meg for å seile medvinds nordover og inn på lesiden til Fraserburgh, en fiskerhavn.

Meddelte dette til kystvakta, og tråleren trakk seg unna og seilte videre.

Noen timer senere kalte jeg opp havnevakta i Fraserburgh og forklarte at jeg ikke hadde motor, men hadde seilføring, og at jeg søkte nødhavn.

De meddelte at de skulle stå klar innenfor moloen med en Rib for å ta imot tautampen.

Med stormseil, 15 sekundmeter og 4 knop fart kom jeg inn i havna.

4 karer i en Rib kom og tok imot, jeg hadde klart å legge til uten hjelp, ytterst i havna, men ikke hatt sjanse til å komme meg helt inn.

Etterhvert kom også en større redningsbåt, så totalt var 15 mann i sving. Jeg berget vel en kjedelig hverdag for opptil flere.

Seraphim var surret fast til kaia, før vinden tok seg opp.

Aberdeen Coastgard kom ombord, avholdt et skipsavhør, meget proff gjeng. 

Og jeg fikk skryt.

Etter at de hadde fått sitt og dratt kl.14.00, hoppet jeg i seng. Sov noen timer, før jeg sto opp, gikk på den lokale puben, drakk en pint og to whiskey, før jeg gikk hjem og sov som en stein til neste dag.

Det ble nesten en uke i Fraserburgh, motoren fikk jeg fikset av et lokalt firma, det viste seg at dynamo og noen elektriske koblinger var løse, blitt banket løs rett og slett under overfarten.

Autopilot derimot var ikke så enkelt å få fikset, helt ny fikk en kostnad på 45.000,- komplett, og det er jo i overkant hva jeg klarer å betale, all den tid jeg lever på et budsjett på ca. 200. 000 i året.

Men så har jeg heldigvis et bredt kontaktnett rundt om, og i Oslo sitter en kar med enorm kunnskap, en ekte jordomseiler, som har vært opp og ned, og rundt jorda flere ganger. I dag driver han kjøp og salg av båter og båtutstyr/deler. 

Jeg ringte Kai, la fram problemet og Kai sa:

Jeg har det du trenger, av brukte deler, så dette fikser vi! 

Det vil ta ca. en uke og sende deler, i beste fall. 

Postgang til og fra Brexit er ikke det enkleste.

Det enkleste er at du, Rolf Arne, seiler hit, hit til Leangbukta i Asker.

Nei faen heller, sa jeg.

Det blir jo som å rykke tilbake til start!

Ja, jo, men tenk på det.

Når jeg står i dilemmaer så ringer jeg ofte en venn.

Og Hans var klar i sin tale, Rolf Arne, seil til Oslo, så får du fikset autopiloten til en fornuftig pris. Autopilot må du ha, du som stort sett seiler aleine. 

Etter en spasertur på den nydelige stranda utenfor byen bestemte jeg meg. 

Jeg seiler til Oslo.

Dagen etter la jeg avgårde, knallbra værmelding og god bør. 

Men denne gangen så hadde jeg montert opp vindroret. Vindroret er et mekanisk ror, en slags stor værhane som jeg monterer bak på hekken, fungerer greit på de fleste vindretninger. 

På denne overfarten ble den døpt til Jonathan Kåre, litt vinglete blir det fordi den hele tiden innretter seg etter vindretning og delvis styrke, men den er en super avlastning. To døgn senere var jeg utenfor Lindesnes. Da jeg passerte Grimstad, måtte jeg legge inn en stopp med en middag i skuta og et flott damebesøk. 

Fire dager etter at jeg forlot Skotland var jeg på plass i Leangbukta.

Norges største marina, Leangbukta, autopilot ble fikset, likeså ny VHF, kartplotter og håndholdt VHF. 

Men så måtte jeg legge igjen skuta i Oslo, fordi jeg måtte en tur opp til Bodø forliksråd … For noen år siden solgte jeg sjøhuset som jeg eide, og ny eier har i flere runder kommet med økonomiske krav, og denne gang ble jeg saksøkt for fuktskader i en yttervegg.

Nå viste det seg at hun ikke bodde der lengre, og at huset var videresolgt, og den aktuelle veggen ikke var reparert på noe som helst vis. Og de nye eierne hadde ikke fått opplyst at det angivelig var fuktskade i veggen. 

Det hele var med andre ord et enkelt og greit svindelforsøk. 

Jeg hadde blitt saksøkt for 267.000 kr. for en vegg som var i orden, i tillegg hadde jeg brukt ca. 50.000 kr. på advokat, flybilletter osv. pluss mange søvnløse netter og angst.

Saken ble avvist i forliksrådet. 

Jeg informerte de nye eierne om de nå har et dokumentert krav mot kjærringa på 267.000 kr. og jeg skal anmelde kjærringa for svindel, og kreve alle mine utgifter dekket, pluss tort og svie.

Så endelig fikk jeg lagt dette bak meg, og klar for seilas ut Oslofjorden, mot Skagen i Danmark.

Faen! Ikke før jeg har sett Ferder fyr forsvinne bak meg, så slutter autopilot igjen å virke. 

Denne gangen en ny feilmelding. Nå er det selve computeren, så nok en gang ble det ei lang natt bak roret. Jeg hadde ikke montert vindroret.

Med drittværet halsende bak har jeg nå seilt ned til Kiel, og her venter jeg på ny computer til autopiloten.

Jeg blir svett av at det liksom ingen ende tar. 

Jeg løser ett problem, men får ett nytt i retur.

Jeg blir ikke frustrert, det er sånn det er.

Når jeg får roen over meg, så skriver jeg, noen ganger dikt, andre ganger refleksjoner og tanker. 

Her skal du få ett av mine dikt:

Æ kuka d te!

Æ e jo IKKE en angrende synder, æ gjorde alt i beste mening,

men æ kuka d te.

Æ prata, tenkt og såg det fra ett ainna stå sted

men æ kuka d te

Æ fikk dæ te å gråte og le,

men æ kuka d te

Æ skull vis dæ veien til mitt hemmelige hjertested, 

men æ kuka d te

Æ tenkt at du villa vær med til mitt arnested, 

men æ kuka d te

Æ prøvde i mitt still sinn å være hel ved, 

men vi kuka d te

To fasinerende planeter i hver sin bane, 

kan aldri kuk d te

Sånn sett, så selv om jeg lever det meste av livet aleine, så kjeder jeg meg ikke, og jeg liker å dele mine opplevelser og tanker med akkurat deg.

Men helledussan så mange fine plasser det er nedover østkysten av Danmark.

Har aldri seilt denne ruta, så sånn sett er det greit, men det er kaldt, sludd og slapps. Og tidvis hater jeg seilbåtlivet like mye som jeg elsker det.

Håper jeg når Madeira før nyttår, tja, hvem vet … 

Ha en fin mørketid, tenn et lys og lag deg en kopp kakao med krem mens du kryper opp i sofaen og krøller deg inn i ett pledd.

Plutselig hører du fra meg igjen.