Sesongens siste reisebrev.

Seraphim er nå parkert på Azorene, jeg er på vei tilbake til Norge og sesong 3 av Ødemarkens menn skal utføres, dvs. gjenbruks hytteprosjektet mitt.  

En annen stor del av mitt valgte liv. 

Mindre forbruk og mer gjenbruk og innovative løsninger. 

Hytta har solcelletakstein,resirkulerte elbil batteri, strøm nok til å lade både elbil, og forbruk av vanlig strøm til vaskemaskin og vedklyver. Det er innlagt vedfyrt vannbåren varme i alle gulv, innlagt brønnvann, komposteringssystem på alt avfall, også fra dassen. Og etterhvert blir det potetland og grønnsakshage. 

Æ ska pokker mæ ha eget potetbrenneri også!

Jeg tør å påstå at dette er et av de mest innovative hytteprosjekter med eksepsjonelt lavt klimaavtrykk av selvgående hytter i Norge i dag med høy standard. Og som er 100% off grid. 

Ok, jeg ser jeg drar på litt. 

Herremin, ei lafta tømmerkoie, 30 m2 med en vedovn og et lite solcelleanlegg, er, ja, helt enig, er mer miljøvennlig og bærekraftig. 

Det er bare det at jeg stikker fingeren i jorda og innser at jeg ikke lengere lever på 70 tallet i forrige århundre, men i et nytt årtusen, og da tenkte jeg å vise at det går an og bygge med høy komfort, uten og bruke isopor, tonnevis med betong og belaste strømnettet med økt forbruk. Og jeg gleder meg til å ferdigstille prosjektet. 

Håper jeg kommer tilbake til Azorene i oktober og fortsetter seile- og nomadelivet.

Maiden

Det er 2 dokumentarer innen friluftsliv, sport og ekstremsport som for alltid vil være mine favoritter.

Klatrefilmen Fri Solo, som gir gåsehud grøss, og historien med seilbåten Maiden og dens deltagelse i Whitbread  Round the World Race, med kun jenter som crew.

Og som den bløthjerta fyren jeg er, så gråter jeg hver gang jeg ser den. 

Ok, Lars Monsen, du har oppdratt en generasjon til å elske friluftsliv, og ja, Canada på tvers er en god nr. 3.

Men tenk hvem som kom å la seg longside meg, jeg og Seraphim, der vi låg ved dieselkaia på Horta, med motoren kraftløs og hjelpeløs? 

Maiden, det var faen meg Maiden! 

Jeg sto å gapa starstruck, Maiden kom og la seg til rett ved siden av meg!

Maiden er i dag en organisasjon som tar med unge kvinner, bare kvinner, på lengre seilaser og trener de opp til å bli skippere. 

Ja, du må bare se dokumentaren fra 2018 om Maiden. 

Da skjønner du kanskje min store glede og entusiasme av å få hilse på, og ta selfie med både båten og besetningen ombord.

Jeg ble liggende ytterligere 2 dager før jeg fikk ordnet med motorproblemene mine. Jeg hadde egentlig bestilt mekaniker, men så tok jeg tak i det selv. 

Utenfor Tromsø så har jeg en kompis som er elektroingeniør, jeg viste han over videolink hva jeg trodde var problemet, - en del i startmotor, solinoid tror jeg det heter, måtte repareres viste det seg. Kan det ikke loddes da? spurte jeg. Nei, du må ha ny, var svaret. Men faen da! Hvis den er ødelagt, ja da kan det ikke bli værre, jeg prøver, tenkte jeg. 

Loddet ledninger, kuttet de jeg ikke skjønte hvor skulle, klappet alt sammen og … det funket ikke.

Etter 2 dagers feilsøk så fant jeg den banale feilen, det var ikke startmotoren som gjorde at jeg ikke fikk start, det var et relee! Jeg hadde demontert alt i fra startnøkkel i cockpit til startmotor i motorrommet, og så var det en slags sikring, et relee! Ja, ja ja … learning by doing.

Best live?

Jeg er overveldet over responsen jeg i vinter har fått fra dere som har fulgt bloggen min. 

Jeg har fått private meldinger som har fått meg til å gråte, sterke personlige erfaringer som blir delt med meg, og angrende synder. 

Jeg har truffet en nerve på mange måter, og det beveger meg. 

All den tid jeg bare skriver det som rører seg i hodet mitt og hva jeg opplever på min vei. 

Som du kanskje har lagt merke til, så kommenterer jeg ikke de tilbakemeldinger jeg får på min FB side. Ikke er jeg arrogant, eller overlegen, nei jeg er ikke det. Jeg responderer selvfølgelig på alle personlige meldinger jeg får. 

Jeg skriver ikke bloggen for likes, nei jeg bare deler en del av mitt indre og ytre liv.

Og det har slått meg, hmm Rolf Arne?, det er jo nesten sånn at du mulig er et bedre menneske på papiret fremfor live. 

Når det gjelder ferdigheter så er jeg nok bedre i virkeligheten, enn på papiret.

Jeg gikk et seilkurs for 12 år siden, der strøk jeg, ikke kompetent som crew en gang…

Ja, og så er jeg en løsemiddelskadd, fargeblind malermester med dysleksi, alt dette har jeg faktisk papirer på!

Brukbar peiling på seiling, sånn passe brukanes som snekker, murer, tømrer, rørlegger og maler. 

Når det gjelder overlevelse og friluftsliv, så har jeg ett og annet å lære bort.

Men som medmenneske, så tror jeg at jeg er bedre på papiret enn live.

Selvbildet er greit, det er bare det at jeg i forhold til resten av verden har gått ut på dato.

Hvis du tror at jeg skriver meg selv opp eller ned nå, så tar du feil.

Jeg bare litt sånn gjør opp status. Jeg har alltid vært og er litt brutal kuk med meg selv. 

Hvor står du Rolf Arne?

Ahh, jeg husker, føler og kjenner på den fantastiske selvtilliten jeg hadde som 29 åring, verden for mine føtter, jeg var proppfull av selvtillit.

Ikke en ting i verden kunne stoppe meg! 

Og nå nesten 30 år senere, selv ikke nå er det ikke noe i verden som kan stoppe meg. Det er bare det at jeg har byttet verden. 

Men selvtilliten er ikke lengre der, jeg roper ikke til verden, “se meg, se så stor og flink jeg er”. Nei, jeg holder kjeft. Stort sett da, okay, det er fremdeles vanskelig å holde kjeft. Men jeg går nok stillere i dørene i dag enn før, gjør min greie og lever mitt liv.

Så får jeg se da, om jeg skriver noen ord no og da. 

Jeg gidder jo ikke å skrive bare for å skrive liksom, men hvis jeg har noe på tunga, eller i hjertet som jeg vil dele, så kommer det vel noen tankestreif.

God sommer og takk for at du hang med meg i vinter. 

Og til dere alle og enhver, dere er hjertelig velkommen inn i mitt liv, når og hvor det måtte være!