Det står 2 delvis tannløse 9-åringer kameratslig oppstilt og gliser med hver sin arm om den andres skulder, og i ytterhanda holder de hver sin hoppski, av merket Splitkein, treski må vite. 

Dæm står i potetåkern bak huset vårt, det er vinter og snø, og det er 17 år unge lovende  Otto Ulseth som har stilt oss opp. 

Otto var journalist og redaktør i lokalavisa Drabantposten som hadde sitt nedslagsfelt i og på Heimdal, Klæbu, Leinstrand og Sjetnemarka. 

Helga før hadde det vært Klæbumesterskap i hopp i Høgåsen, ikke så langt unna mer kjente  VM-arenaen Granåsen.

I 9 årsklassen var det 2 stk. som stilte til start. 

Det var Rolf Arne som til slutt trakk det lengste strået som Otto omtalte det. 

Ganske beskrivende lengde…..

Dette ble mitt utklipp nr 2  i idrettsboka mi. 

Det var en superstolt guttunge som leste omtale og såg bilde av seg selv i avisa påfølgende onsdag, klar med saks og lim. 

Det første klippet i idrettsboka mi var fra Arbeideravisa, da Sverre Tangen og Knut Ulstad introduserte bryting i Klæbu i 1974, De to minste pjokkene måtte stå i bro vendt mot fotografen, med resten av nybegynnerne oppstilt bak. 

Sverre Tangen og senere min hovedtrener, Roar Arntzen, er de to personene som har hatt størst påvirkning og innvirkning på mitt liv, om hvem jeg ble og hva jeg er i dag. 

Jeg var aktiv trener frem til jeg var 40, og aktiv i brytemiljøet i over 30 år. 

Jeg husker jeg ble intervjuet av Trønderbladet på forsommeren en gang, om hva som var neste sesongs mål, 16 år gamle Rolf Arne proklamerte kontant. 

Æ ska bli Norgesmester på hjemmebane i november. Intet mere eller mindre.

Når jeg leste intervjuet etterpå ble jeg egentlig livredd, oi æ har sagt høyt offentlig at jeg satser på gull!!!! Alle mine venner leser dette, og hvis jeg ikke klarer det, ja da får jeg virkelig høre det.

Det ble en voldsom motivasjon for treninga den sommeren og ut over høsten.

Jeg var i kanonform, og gikk egentlig i en slags transe hele denne NM helga. Kampene gikk  kontinuerlig på 3 matter og over 2  dager. Semifinalen, var et klimaks, 

Husebyhallen koka. Folk hylte, brølte og hoiet. 

Fattern satt på tribunen og de rundt han var redd for at han skulle få hjerteinfarkt , slik han hoppet og hylte. 

Jeg kom til finalen og fattern måtte dra hjemom for å ta seg en dusj, skifte finskjortee og sikkert også ta seg en skarp en , før han kom tilbake til finalekampen.

Fattern overlevde også finalen og jeg ble norgesmester. Det var slik jeg husker det ,den eneste gangen han uttrykte stolthet og glede overfor meg.

Azorene er nydelig, og det har også vært fint å ha besøk, leid bil og besøkt vakre steder på disse frodige øyene. Flere av øyene har vulkanske varme kilder. Jeg har besøkt dem flere ganger, og det er veldig givende og være litt turguide for besøkende og bruke en ettermiddag i de varme kildene. Den vi besøkte på Sao Miguel er temperert til 39 grader konstant. 

Og vi var der på en gråværsdag, dvs. lavt skydekke og litt regn og 15 grader. 

Vi var der nesten åleine, og anlegget er naturlig oppbygd i en dal, med terrasserte bassenger og vannfall. Himmelsk! 

Men nå endelig åpner værvinduet seg og vi er straks klare for Madeira!

Har vært på Azorene nå i nesten 2 mnd. 

MEN …

Æ e halvt blind, nyoperert og rekonvalesens pasient. Og jeg sitter i senga på et hotellrom like utenfor Lisboa, på tredje uka.

Dagen før avreise, klar for seilas mot Madeira fra Azorene, ga jeg etter for press. 

Rolf Arne, oppsøk lege, hadde Elisabeth sagt i noen dager, og når i tillegg min gode kompis Stig på Madeira sa det samme i en Facetime - Hallo! du kan jo ikke starte seilas, som skal vare i nesten ei uke med bare ett øye! 

Noe er jo galt! 

Ja, jo, det har jo ikke blitt noe bedre, mulig det er lurt å ta en tur til legen…

Legen på sykehuset i Ponta Delgada var krystallklar. Du må hasteopereres, netthinnen har løsnet, og hvis du ikke opereres asap, så mister du synet. 

Oiii, såpass ja, tenkte jeg. 

Interessant og ha en kritisk medisinsk tilstand, uten å føle seg syk. 

Æ har jo sett det meste, så om jeg resten av livet bare måtte leve med et hevet øyenbryn, bekymret jo ikke meg noe særlig, mente nå jeg helt oppriktig.

Men når jeg i tillegg mistet dybdesynet og sølte vann på macbooken min slik at den havarerte, da ble grensa nådd. 

Da tenkte jeg, å faen, tenk om jeg ikke får flydd paraglider mer, eller ikke kan bevege meg i ulendt terreng, faen da snakker vi alvor. 

Det er helt sikkert noen som vil si at noe særlig dybde har Rolf Arne aldri hatt, så her er det vel ikke store forskjellen å snakke om.

Det ble første fly til Lisboa og rett inn på sykehus 22. desember, full narkose og operasjon. 

Merka ikke en skit æ. Fikk en narkose der æ bare følte at æ blunka med øynene. 

Og når jeg våknet, var jeg verken ør eller dissy, nei, æ følt bare at æ hadde rett og slett bare duppa av litt. 

Men dem hadde plukka ut øyeeple, flytta hornhinna, sveisa den fast med laser, og kjørt inn en slags gass i øyeeplet, før dem putta det på plass igjen. 

Fantastisk kirurgi! 

Å æ fikk ikke med mæ nånn ting, fikk ikke øye på det en gang!

Kunna ha tenkt mæ en selfie, akkurat der og da. 

Om jeg berger synet 100% vet jeg ikke enda, inngrepet var vellykket, hornhinna er på plass, men hvor varig svekket synet er, det vet jeg først om 3 til 6 mnd. 

Helt blind blir jeg garantert ikke.

Og 3 uker i Lisboa som rekonvalenspasient er kjedelig. Portugal er mitt favorittland, men det er en ting dem ikke har peiling på her. 

Og det er matlaging. Portugisisk mat er dritkjedelig. 

En sjelden gang så får jeg god bacalao. Men det er sjelden. I dag var jeg borte i gata her og spiste dagens lunsj som bestod av suppe, hovedrett og drikke til 11 euro.

Suppa var makaroni og noe kjøtt av ett eller anna slag, fire-fem kjøttbiter i kraft og en fot… ja en fot med 3 tær med lange tånegla. Ja, du leste riktig! Hva faen er det de har kokt suppa på? Hvis du er zoolog så send meg gjerne en melding , så skal du få se bilde! 

Det smakte ikke så verst, men jeg hadde problemer med å svelge unna når den ther foten dukket opp.

Hvis jeg skulle ha startet restaurant en plass i verden, og lett blitt ansett som en gourmetkokk, ja da hadde jeg etablert meg i Portugal.

Jeg har ligget og sett det ene værvinduet etter det andre for kryssing ned til Madeira ha passert. Lavtrykkene kommer tett og heftig der ute i Atlanteren på denne tiden av året. 

Så når jeg etterhvert kaster loss, så må jeg være mentalt forberedt på å ta i mot ei stormkule eller to. Vi snakker tross alt om en distanse lik Bodø - Bergen, uten beskyttelse fra øyer, holmer og skjær.

Men først må jeg få klarsignal fra legen til å sette meg på et fly. Må nok være her noen dager til.