Seraphim: Sesong 2

Faen altså! Starten på en ny sesong med Seraphim ble ikke som jeg helt tenkte meg, eller drømte om.  Men for å si det sånn; Det var ingenting som var galt med skuta da jeg kom tilbake til Ponta Delgada, Sao Miguel på Azorene. Den hadde ligget trygt og godt i havna  siden jeg forlot den i begynnelsen av juni, og alt var slik jeg hadde forlatt den, det var egentlig bare å fylle kjøleskapet og sette seil.

Vinterens plan var, legge merke til at jeg nå sier var, at jeg skulle seile mellom de 8 øyene som Azorene består av, før jeg satte kursen ned til Madeira, og videre ned til Kanariøyene for resten av vinteren, men nye planer må legges. 

Verden blir jo sjelden slik jeg planlegger, i hvert fall så lenge jeg bor i båt.

Sommeren i Selbu med hytta gikk sin gang, men savnet etter Seraphim ble større og større i takt med værskifte i Trøndelag.

Så da de første snøfillene gjorde sin ankomst, dro jeg til Azorene. 

Min gode venn Stig mønstret på dagen etter, og vi hadde en plan om å besøke alle øyene her ute i Atlanteren før vi skulle sette kursen sørover til Madeira. Vi bunkret opp med mat og vann, klar for oppdagelsesferd mot første øystopp Terceira, ca 1,5 døgn seilas unna, i motvind. Etter litt over ett døgns seiling, klokka 1 om natta så smalt det i riggen. Forstaget som holder genoaen, altså forseilet, smalt rett av, så seilet, vaier og hele skiten kom flygende bakover i voldsom fart. Bare flaks at jeg ikke fikk det i hodet!

Forstaget er festet i baugen og i toppen av masta. Staget røyk nede ved baugen, så det kom susende bakover som ei 16 meter lang og stor slegge med 60 m2 seil ute.

Det blåste nesten 30 knop med 4- 5 meter høye bølger, og vi seilte opp mot vinden. Det ble litt dramatisk. 

Jeg fikk Stig opp på dekk for å ta over roret mens jeg måtte frem i baugen for å prøve å få ned seilet som slang rundt. Det gikk ikke lang tid før vi skjønte at vi først måtte ned med storseilet. Heldigvis hadde vi satt 2 rev i storseilet, hadde det vært større seilareal ut, så hadde hele masta, riggen og alt gått på havet. 

Vi la skuta downwind. Stig fremdeles ved roret, han fikk motor igang   og  jeg sto  frem i baugen, usikret  i svarte natta, flaksende rundt for først prøve å få ned seilet, bare trø det ned takluka i forpiggen, for så å sikre staget som fremdeles slang rundt , sikre det med et tau og etterhvert få kontroll. 

Etter 2 timer hadde vi kontroll. 

Vi trengte ikke å tilkalle hjelp. Heldigvis så var vi ikke så langt fra land, men det ble motor i 4- 5 timer før vi kom oss vel inn i havn her på Terceira. Klokka var 5 om morgenen natt til lørdag da vi la til kai. Jeg sa til Stig; - Du Stig, no går vi på fylla resten av helga, det her gidde æ ikke å bry mæ om før på mandag. 

Som sagt så gjort.

I disse dagene har det vært mye vær, mange seilbåter som har gått rundt med dødelig utgang, 4 mennesker mistet livet i en seilbåt som gikk rundt. Rett utenfor her jeg ligger nå måtte en norsk båt sende mayday melding på grunn av masteknekk og havari. Du kødder ikke med været her i Nord-Atlanteren. Jeg er, og tro meg, jeg er ydmyk overfor været, jeg tar været på alvor. 

Og vi hadde mye på vår side når vi mistet riggen.Det at vi seilte medvind umiddelbart gjorde at vi unngikk masteknekk og totalhavari. Ja. ja, noe har jeg lært de siste 10-12 årene.

Og nå ligger jeg her på svai og venter på å få tilsendt ny komplett rigg. Drøye 50.000 NOK ryker avgårde. Hvis du tror at livet i en seilbåt er gratis (billig?), ja, da tar du feil. 

Jeg forsøker å ligge mest mulig på svai, det er ihvertfall gratis. For som du skjønner så er jeg litt langt bakpå budsjettet akkurat nå… 

Vet ikke om du husker, men lettbåten min ble jo stjålet utenfor Belize i mai. Og en lettbåt må du ha hvis du skal ligge på svai. Jeg har funnet den perfekte løsningen. Jeg har anskaffet en to-manns oppblåsbar kajakk og en packraft. 2 enheter er smart, fordi da, hvis vi er flere om bord, så kan en stikke på land, og den som er igjen har fremdeles muligheten til å også komme seg på land eller finne på noe annet. Lettbåt med påhengsmotor er egentlig nå dritt. Det er bare flere ting som kan gå i stykker, og sløsing med fossilt brennstoff. Kajakken fungerer superbra!

For noen dager siden så ble vi invitert på en grillfest inne havna av en danske som har hatt tilhold her i 10 år. Først lå han med seilbåten sin i havna i 5 år, og så har båten ligget 5 år på land. De andre seilerne her på Terceira var også invitert, pluss noen flere. Kjempehyggelig å bli invitert, det er jo dette jeg liker så godt. Å få møte likesinnede, frigjorte mennesker som ser verden litt annerledes. Dansken har et mål om å få skuta si på vannet i februar, han har en plan om å seile til Kanariøyene sammen med sin kone som er fra Venezuela. De har en idé om å begynne og jobbe der. Jeg håper virkelig at han får skuta på vannet og kommer seg avgårde. Her er det ikke snakk om å tjene mest mulig, men nok til livets opphold.

Oi, Stig, dritvær er på vei, sa jeg under frokosten. Det blir spennende å se om du kommer deg på land uten å bli våt på tirsdagsmorgen. 

Stig har vært her i nesten 3 uker og i morgen klokken 05:00 må han i land, for da har han et fly tilbake til Madeira.

Utover dagen ble det klart at det lureste for han var å ta siste natta på hotell. Jeg bestemte meg for å flytte skuta på motsatt side av bukta, for å få mindre bølger siden været skulle dra seg til. 

Og natt til tirsdag slo det kraftig til med vindkast på opp mot 40 knop, så Seraphim ble jaget rundt på frådende hav inne i bukta her. Jeg droppet ankret på 11 meters dyp. Det er ikke ideelt fordi jeg har bare 50 meter kjetting. Jeg skulle hatt litt mer, men hva kan jeg gjøre? For øyeblikket, ingenting. Kjettingen er solid, likevel synes jeg det er ubehagelig å tenke på at jeg kun har en barriere, dvs. ankeret, som holder skuta på plass. De siste metrene kobler jeg på et tau, rettere sagt 2 tau, som er litt dynamiske for å ikke belaste vinsjen eller de siste meter av kjetting. Tauene strekker jeg bakover på dekk og fester de midtskips i et kryssholt på styrbord og babord side.

Det ble lite søvn. Hvis ankret hadde sluppet så hadde jeg blitt sendt rett ut i storhavet, og det hadde vært katastrofe, all den tid jeg ikke har fungerende seil, eller rigg. I ett og et halvt døgn reiv og sleit vinden i både meg og Seraphim. 

Men vi sto han av. Og i dag er det en rolig dag, men i morgen er vi på han igjen. Nye lavtrykk kommer, så her er det bare å holde seg fast. Når været roer seg, skal jeg lirke meg sørover mot Madeira. Azorene er ufattelig vakker, store variasjoner, frodig natur, selv i drittvær er det 20 grader, så jeg kan jo ikke klage.

Fokuset nå er å få på plass ny rigg, bli seilbar, og fortsette seilerlivet.  

Jeg liker å være i bevegelse, både fysisk og mentalt.