Hvilepuls Tobago

Det er fint, varmt, koselig og ørlite romantisk å fise rundt på en scooter med ei dame som holder seg tett inntil, og holder godt tak rundt meg.

Sånn utad så ser du et godt, voksent par som fyker rundt på oppdagelsestur på en scooter, med solbriller, flagrende hår (for de som har det), hawaii skjorte, shorts og flip-flops. 

Egentlig uten mål og mening, bare det å være sammen. 

Oppdage, strender, plasser, folk og fjærkre, og liv som går i et bedagelig tempo, i 32 grader.

I mellomjula fikk jeg besøk fra Norge, og vi hadde nydelige 14 dager sammen, før hun dro hjem til en annen virkelighet.

Jeg må jo innrømme, jeg er ikke skapt til sølibat, leve livet alene. 

Men jeg har jo såpass selvinnsikt at jeg sannsynligvis ikke er til å ha i hus over lengre tid. 

Flere har prøvd, og jeg tror ikke at jeg passer inn i det som anna folk kaller et normalt samboer/ samliv. 

Jeg har stort behov for egenomsorg, aleina tid til refleksjon, alenetid til fordøying, alenetid til å bare være. 

Alenetid til å gjøre mine ting. 

Denne bloggen er jo min, og det jeg forteller er min historie, mine tanker, opplevelser og refleksjoner. 

Og jeg skal så langt som mulig skjerme de som er nær meg i livet og hverdagen, mot å bli eksponert, utlevert og trampet på i deres private sfære.

Og nå, 15. januar, sitter jeg her på Tobago og skriver neste kapittel i min reise.

Holder på å vaske meg ut av huset, gjort litt malerarbeid og annet forefallende enkle oppgaver. 

Neste post på programmet denne vinteren , etter Tobago, var jo å kjøpe motorsykkel i India kjøre til Himalaya og deretter til Norge. Men så skjedde det noe som gjorde at planene ble forandret, ihvertfall foreløpig..

For noen uker siden fikk jeg et varsel fra Yachtworld, en nettside for salg av seilbåter, om en potensiell seilbåt i Guatemala. Type Moody 38cc.

Jeg lovte jo meg selv i fjor, for ganske nøyaktig ett år siden, at nå skulle det bli et år eller 2 med fokus på hytta, og prosjekter på land. 

Men nei. 

Da Constanse ble solgt i juni, så ble det tomt, hjemmet var borte, og alle mine eiendeler ble plassert i pappesker på et minilager på Stjørdal.   

Jeg må jo bare innrømme at etter så mange år med seilbåt, så sliter jeg med å forstå noe annet enn at en seilbåt er og blir mitt hjem, en havn og en verden jeg vil leve i. 

Når denne seilbåten dukket opp i Guatemala så følte jeg at jeg ikke kunne si nei.

Det blir litt sånn følelsen av å stå på perrongen, og på rett perrong når toget går. 

Jeg bare må hoppe på.

Det har jo ligget og murret i bakhode da jeg dro hit, at det muligens var en sjanse for at en seilbåt ville dukke opp mens jeg var her i Karibien.

Og nå drar jeg videre. Jeg skal besiktige, prøve og vurdere ny seilbåt.

Men 1,5 måned her på Tobago har jo vært nydelig. Har trengt tiden til å få kroppen sånn noenlunde i vater. Og det faktum at her skjer ingenting, absolutt ingenting, har gjort sitt til at jeg har bare soset rundt, og gjort, stort sett ingenting.

Må jo også bli flinkere til å si til meg selv at jeg ikke er noen ungdom lenger, og akseptere at jeg blir tregere, mer bedagelig, og at toget nå har gått for baklengs salto på flatt gulv, 360 grabb på snowboard osv. 

Men jeg biter fremdeles bra ifra meg på mange områder.

Leken, nysgjerrig og sulten, det er jeg!

Guatemala “here I come!” og plutselig åpnet en ny dør seg.

En god venn av meg i Portugal, sa til meg; Rolf, if you go to Guatemala, you have to contact … he is a paraglider pilot and sailor, a nice guy, just like you!

Denne samtalen var bare for noen dager siden, og seff, den tar jeg!

Den døra går jeg gjerne gjennom! 

Om det blir båt, eller ikke, det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg kommer til å treffe nye, spennende mennesker, og at snart er tørketiden for å ikke få luftet paraglideren over! 

Og Guatemala, jeg vet ingenting om Guatemala, kult! 

Dette blir spennende!