Fra Cuba til Bermuda, herre min hatt hvor brutalt store forskjeller det er i velferd her i verden

Noen ganger er det lurt å holde kjeft, ihvertfall når du vet at et ærlig svar, blir bråk, bigtime bråk.

Jeg tenkte meg ikke noe særlig om når havnesjefen i Marina Hemingway Havana Cuba spurte om jeg var fornøyd med oppholdet og behandlingen jeg hadde fått av staben i marinaen. 

Det bare plumpet ut av meg. 

Nei, jeg er ikke imponert i det hele tatt, sa jeg. 

Alle her, inkludert deg, er korrupte, prøver å snyte meg for penger. 

Mer rakk jeg ikke å si, før den korpulente havnesjefen i sin hvite skjorte med mange gullstriper på skuldrene, eksploderte. 

Han ble så inni hælvete forbanna over at jeg kalte han korrupt ovenfor de andre ansatte. 

Men jeg fortsatte;

Når jeg sjekket inn her for litt over en måned siden, så kom du om bord i båten min etter at toll og immigrasjon hadde vært der, og da gikk du rundt nede i båten min og spurte om å få US dollars, cash. 

Han kalte meg løgner og at jeg fornærmet han på det groveste foran alle hans ansatte. 

Han ville tilkalle myndigheter og gi meg 2000 dollar i bot for at jeg påstått hadde brutt bestemmelsene i havnekontrakten, med mer.

Jeg prøvde å svare på hans spørsmål, men ble avbrutt hver gang med nye beskyldninger, spørsmål og trusler. 

Jeg holdt klokelig kjeft, brølinga avtok etter ca. 20 minutter, jeg fikk ei regning på 217 dollar… for hva, vet jeg ikke.

Jeg dro Mastercard, og tuslet bort til Seraphim. 

En av de ansatte kjørte meg til et sted utenfor byen, han visste av en slakter som hadde noe kjøtt. 

Kjøleskapet mitt, og for så vidt de andre skapene i skuta, er tomme for mat, så jeg var avhengig av å få handlet litt. Mat for 3 - 4 dager må jeg ha. 

Jeg fikk tak i et kålhode, 2 kjekspakker, en ost, en løk, en paprika, 2 tomater, en pakke ris, en liter rå appelsinsaft og 2 hekto skinke. 

Samme karen solgte meg også noen 20 liters kanner slik at jeg kunne bunkre ekstra diesel.

Jeg tror det smeller snart på Cuba. Nå overnatter folk i kø i bilene sine i nesten 3 dager for å få kjøpt bensin eller diesel.

Mens jeg som turist får kjøpe så mye diesel jeg bare vil i marinaen.

Egg, smør, brød og de fleste andre dagligvarer er det nesten umulig å få tak i.

Og forresten, jeg vet hva som feiler meg, jeg klarer rett og slett ikke å holde kjeft hvis jeg synes noe som rammer meg er galt. 

Autentisitet.

Det var en kar som sa til meg her forleden, det lønner seg kanskje å være litt street smart, Rolf Arne.

Jo, ja, jo, det hadde jo gjort min verden så mye enklere for meg selv.

 

I vinter har jeg reist rundt i en del land, og det er ingen tvil, det er en global krise når det gjelder tilgang til basisvarer vi bruker i hverdagen. 

I Norge og ellers i verden så går prisene i været. Pris og etterspørsel styrer markedet.

Men summa summarum, jeg kommer ikke tilbake til Cuba, tror ikke hjertet til havnesjefen i Marina Hemingway tåler det heller. 

Ikke Rolf Arne en gang til…

 Så under det værste tordenværet, med lyn og torden, og med himmelens sluser vidåpne og kastevinder på 25-30 knop, stakk jeg til havs tvert jeg hadde fått fylt opp med vann og diesel. 

Ved utgangen av marinaen var det vind rett imot, høye bølger og masse armer og bein. 

Dieseltankene hadde jeg i cockpit, det stinket diesel og jeg ble rett og slett kvalm, sjøsjuk for første gang på 12 år, det stinket diesel både inne i skuta og i cockpit. 

2  av “kannene” jeg hadde kjøpt var lekk i bunnen.. 

Og ikke nok med det, lufteslangen til dieseltanken i båten var også lekk, med det resultat at det rant diesel både inne og ute, ja da!! 

Pangstart!

Det blir verre enn hva det er, når alle sanseinntrykk slår inn på en gang, luktesans, lyn og torden, vind og bølger og regn som pisker i ansiktet så hardt at jeg burde hatt blanke alpinbriller for å se.

Ikke alt var sikret i skuta, og det eneste som manglet var at ett eller annet tauverk skulle ende opp i sjøen og kjøre seg fast i propell. 

Tauverk og fendere var ennå ikke sikret før jeg gikk ut i havet. 

Ok, jeg innrømmer det, jeg hadde det kanskje litt for travelt med å komme meg derfra, men så lenge alt gikk greit, og jeg etterhvert fikk kontroll på det meste, så kunne  jeg jo bare si til meg selv; 

Rolf Arne, det gikk jo bare godt det derre. 

“Lovte a tur te Bahamas , men det vart itj nå tå d, mala leilighet om natta, 2 ska no bli 3”.

God gammel Åge låt, og jeg ser det levende for meg, min start på familielivet, bare så  vidt noe og 20 år gammel bygde vi hus i Klæbu. 

Elin jobbet på Hallsetheimen som hjelpepleier, og jeg jobbet som maler, i en tid da vi i malerfaget jobbet akkord. Et rettferdig system når du er ung og sprek, der du fikk betaling etter innsats, prisen betaler jeg i dag…

X antall m2 utført arbeid ble belønnet med x antall kroner. 

Jeg tjente godt på den tiden der. Fytti katta for en energi, hardt fysisk arbeid på dagtid, husbygging på kveldstid. Jeg og Elin bygde praktisk talt huset aleine, til og med tegnet det, selv, gjorde vi.

Husker vi ble invitert til fest i velforeningen rett etter innflytting, og selvfølgelig dro vi dit. 

En fin anledning til å hilse på naboene, det var et sånn typisk nybyggerfelt. 

På den tiden var det 2 gater i velforeningen, Torsveveien og Drengveien, og vi minglet rundt på festen og hilste. 

Elin kom i prat med en kar i fra nabogata. Samtalen startet ganske greit, og hvor bor du?, spurte han Elin.

Og hun svarte, Torsveveien 9. 

Ja vel, ja. Stort og fint hus.

Ja, jo takk, sa Elin. 

Ikke alle liker fargen på huset, men vi liker det, sa Elin

Nærmeste nabo kom en dag eller to etter at huset var nymalt og sa; 

Gult passer en banan, ikke ditt hus! 

Ja ja, ikke alle kan være fornøyd. 

Noen liker mora mens noen liker dattera, og for noen andre er det ett fett.

Ja, men hvor er foreldrene dine?, spurte han videre. 

De er hjemme, sa Elin. 

Jamen, hvorfor er de ikke med på festen? spurte han.

Jamen de bor jo på Melhus, sa Elin.

Han kunne ikke fatte at den 22 år gamle jenta foran han, var huseieren…

Noen måneder etter at vi flyttet inn, slo finanskrisa inn med full pupp.

Vi satt med 1 070 000 i lån, 2 ulike lån, et på 17% rente og et 12,5%.

Boligmarkedet kollapset, prisene stupte, og byggebransjen gikk i kjelleren. 

Malerfirmaet jeg jobbet i gikk konkurs og jeg ble arbeidsledig for en periode.

Det ble beintøft for mange, to av våre naboer flyttet fra hverandre og husene ble solgt, til nesten det halve av det det hadde kostet å bygge det.

De flyttet inn i små leide leiligheter hver for seg, med flere hundre tusen hver i gjeld. 

Mirakuløst klarte jeg og Elin oss igjennom denne økonomisk tøffe perioden, selv om det gikk rykter på bygda om at vi ikke klarte å sitte med huset og at det var til salgs. 

Da vi solgte huset 20 år senere, var det inntil da Klæbus dyreste hus.

Jeg er redd for at vi i den nærmeste fremtid ender i en tilsvarende nedgangstid. 

Da blir det mange bobiler, hytter og hus til salgs.

Et halvt døgn ute i sjøen og et halvt døgn før ankomst til Bahamas, så sluttet autopiloten og virke, det ble manuell styring og navigering til Bahamas, og da er det ikke bare  bare å gå ifra roret for å gå på dass eller lage mat.

Det er noe galt med VHF-radioen også, så det er 3 ting jeg må få ordnet før jeg drar videre, diesellekkasje, VHF-radioen og autopiloten. 

Æsj, skulle så gjerne stukket med en gang etter at jeg har fylt kjøleskapet og grønnsaksnettet.

Selv om jeg har jetlag i kroppen etter en måneds opphold i Norge, så dro jeg direkte til Cuba, og satte seil derfra før et døgn hadde passert, og med litt over 2 døgn i sjøen så var jeg relativt pigg når jeg kom til Bahamas. 

Sulten var jeg, ble ikke mye matlaging på slutten, men overraskende bra form. Når autopilot funker, så sover jeg maks en time i slengen før jeg er opp og sjekker. Eller jeg må opp og sjekke når radar alarmen går, det betyr at noen er nærmere enn 12 minutter eller 2 nm unna. Det var mye trafikk på strekket mellom Cuba og Bahamas. Det ble ikke mye søvn.

Akkurat nå sitter jeg i marinaen her på Bahamas, ja det er vakkert her, men veldig dyrt!

Jeg må ut med 76 US dollar natta for å ligge i havna, altså nesten 800 norske kroner for å få gå tørrskodd på land! Her er det mye rikdom, gedigne luksusyachter, mange rike amerikanere. Men her må jeg ligge til jeg har fått fikset autopilot og de andre småtingene. 

Og gud hvor herlig det var å gå inn på et supermarked og kjøpe alt jeg hadde lyst på! Jeg handlet for en måned i sjøen, og regninga ble ca. 3000 norske kroner.

Og pizzaen jeg kjøpte i restauranten her i marinaen kostet 220 kroner.

ikke alt som er hakkende gærent. 

Jeg synes det er vanskelig å bestemme meg for rute over Atlanteren, skal jeg gå østkysten av USA og bare følge golfstrømmen rett til Skottland? Eller skal jeg følge lavtrykkene og gå til Bermuda, Azorene? Slik det ser ut nå, så uansett hva jeg velger så blir det en brukbar utfordring med en del motvind, og da snakker vi ikke lengre om en måned i sjøen, nei kanskje det dobbelte. Hmmm!, tror jeg for sikkerhets skyld tar en runde til på supermarkedet i morgen. 

Må jo si som fatter´n brukte å si; det er for seint å snyte seg når nasen er borte. Forresten et merkelig utsagn, ja ja nok om det.

Æ har bestemt mæ, Bermuda neste.

Det var ingen med kompetanse på autopilot-problematikk på Bahamas. Jeg fikk tak i en servicemann som kom og kikket, men han kunne ikke hjelpe.

Jeg sto reelt ovenfor 2 valg, bestille ny autopilot, plukke den opp langs østkysten av USA i en eller annen by, eller satse på at jeg er god nok, flink nok til å balansere seil og bruke vindror.  

Seraphim er utstyrt med et vindror, et mekanisk styringssystem som ikke trenger strøm, bare nok vind. 

Jeg har ingen erfaring med hvordan jeg bruker vindror, men jeg tok en rask titt på YouTube og det såg ikke så vanskelig ut. 

Alt er jo enkelt på YouTube.

Jeg stakk til havs, døgnprisen for havneleie i Bahamas var 2 dollar pr. fot båt pr. døgn, altså nesten 800 kr. pr. natt. Komfort med autopilot ble vurdert opp i mot kostnaden i havn for å vente på ny. Så valget ble rett ut i det åpne hav.

Vindror fungerer ikke under alle forhold, erfarer jeg etter hvert, medvind og store bølger takler den ikke, mulig den takler det, det er kanskje jeg som ikke klarer å stille den riktig, men med vind i fra sia og skrått forfra fungerer den utmerket. 

Jeg er nå midt ute i Atlanteren, har ikke sett andre båter på flere dager. 

Første stopp er planlagt Bermuda. Det er umulig å seile i en rett linje fra Bahamas til Bermuda, lavtrykkene står i kø, og planen jeg hadde for 2 dager siden, må endres, jeg tar seilingsplan etter været. Og derfor blir det en stor bue mot Bermuda, først opp langs østkysten av USA, så deretter rett øst. 

I dag og forhåpentligvis i natt, skal jeg bare seile med vinden, har en omsydd rundkalott fallskjerm som drar meg fremover, ganske genialt, om jeg skal si det selv. 

Det igjen gjør at jeg får hvilt masse, forhåpentligvis så blir det også ei god natts søvn. 

Dagens høydepunkt er å åpne meldingstjenesten jeg har på Iridium Go satellittelefon. Det å sende korte meldinger til venner og familie, betyr mye, da føler jeg meg ikke så ensom. 

Jeg kan ikke skrive til dem om alle de små og store tingene som ryker, dagsformen, diare, og om alt som kan gå galt. 

Ikke det at jeg tar ansvar for andre sine følelser, nei, det er heller det at det lett kan misforståes, blir tillagt verdier, betydninger som ikke er reelle. 

Så jeg sender trivielle meldinger. Og får koselige meldinger tilbake om hverdagsliv.

Jeg har nå siden Cuba vært 9 dager i sjøen, minus 2 døgn på Bahamas, i dag er det tirsdag 9 mai, og jeg håper jeg er på Bermuda en gang i helga. 

Jeg ligger i utkanten av et lavtrykk, men i morgen onsdag blir det værskifte, nordavind. Det er himmelstor forskjell på å seile medvinds, surfe over bølgene, i forhold til når jeg ligger mot vinden og fyker opp og ned i bølgedaler. 

Det blir kraftige drønn i skuta når du smeller ned i en bølgedal. Bauen graver seg ned, sjøsprøyten står over hele skuta. Lina, tauet som går fra cockpit til forseilet smalt tvert av i dag, tauet var av ukjent alder, kanskje litt morkent. Resultatet, hele at seilet kom ut og presser skuta til det ytterste, ned i sjøen og alt for stor fart. 

Store krefter er i sving når jeg ikke har mulighet til å ta inn seilet. Det var bare en ting å gjøre, jeg måtte frem i baugen å skjøte, knyte sammen lina, slik at jeg fikk mulighet til å ta inn seilet. 

Baugen var mer under vann enn over. Jeg droppet redningsvesten med fordel for klatresele. 

Hvorfor? 

Jo, hvis jeg hadde gått frem og satt meg i baugen med oppblåsbar redningsvest utstyrt med sikkerhetsline, så hadde jeg satt meg i fare. Oppblåsbar redningsvest er utstyrt med Co2 saltpatron, dvs. at hvis den kommer i kontakt med vann, så vil den blåse seg opp. 

Det vil igjen si at nede i bølgedalene under vann hadde den blåst seg ut, og jeg hadde blitt kastet flytende over bord, hengende etter sikkerhetslina på utsiden av Seraphim. 

Derfor ble det sikkerhetsline og klatresele. 

Hver gang jeg var under vann var jeg fremdeles ombord. Jeg fikk skøyta lina, og gratis kroppsvask i behagelig sjøtemperatur  på 22,4 grader.

Og etterhvert når jeg kom meg tilbake til cockpit, fikk jeg tatt inn seilet. 

Matlaging blir en utfordring i urolig sjø og høye bølger, alt må sikres, så i dagen før gjør jeg klar mat som er enkel å få i seg.

Tenk deg å få glovarmt kokevann over deg mens du lager mat i grov sjø. Du kan ikke bare dra på akuttmottaket for brannskader hvis uhellet er ute.

En krane har vært lekk, så alt av vann på tankene er sløst vekk. Men heldigvis så har jeg 40 liter drikkevann på noen dunker. Det er essensielt viktig å ha en backup. Små detaljer gir store utslag.

Det blir mange timer ved roret, og hvile må jeg ha. Konsekvensen blir at når jeg under enkelte vindretninger, under hvile så drifter jeg i feil retning, 2 skritt frem og ett tilbake, ja ja det vil bare ta litt lengre tid.

Jeg nådde Bermuda 16 mai.

Og helt ærlig, det er pyton og slå på telefonen. 

Plutselig kommer resten av verden rett i fleisen. Alt dette vestlige, moderne, traurige. Alt som vi i dagliglivet må forholde oss til. Forsikringssaker og krav, imaginære pålagte behov og tankesett. 

Jeg har ikke med meg bunad, så nasjonaldagen blir feiret med bermudashorts.

Jeg må absolutt være her i noen dager både på grunn av sterk nordavind, men også på grunn av det faktum at jeg må reparere motor. 

Eller rettere sagt, startmotoren til motoren. 

Jeg har tidvis problemer med å starte motoren, når jeg vrir om nøkkel, så skjer ingenting. 

Enten er startmotoren gåen, eller så er det et elektrisk problem. Motorkraft må jeg ha, ihvertfall er det en fordel når jeg skal inn i havn, og når det er blikkstille på havet. 

Ligge å drifte i feil retning i flere dager fordi jeg ikke kan putre meg ut av havblikk med  motor, gjør seilasen bare så uendelig mye lenger. 

Det er en vanskelig avveining å vurdere hva som er nødvendig å ha på plass, og hva som er komfort. 

Og her er det enda dyrere enn på Bahamas å ligge i havn, nesten 1000 kr. pr. natt. 

Og jeg må ligge til kai, fordi jeg ikke har lettbåt, den ble stjålet i Guatemala, og hvis jeg skal ha en mekaniker ombord så må jeg ligge til kai. 

Vann, mat, diesel må jeg jo også ha. 

Det er bare å brette opp armene, hive seg rundt, få ting på plass så fort som mulig og komme seg til havs igjen. Jeg blir liggende noen dager, en front med kraftig nordavind er på vei, okay dritvær vil jeg jo møte uansett før eller siden, men jeg behøver jo ikke å gå rett ut i dritten med en gang. 

Ønsker meg en rolig start, sånn at jeg kommer igang på en god måte om du skjønner. 

Jeg har jo egentlig nok å henge fingrene, men idag tok jeg fri, jeg leide en sykkel, elektrisk trampsykkel, med varehenger, hadde en plan om å finne et kystheng å fly på, men utover dagen ble det for mye vind. 

Men, jeg ble meget positivt overrasket over hvor fint det er her, jeg er litt usikker på om dette er en karibisk øy eller atlanterhavs øy. Det er vel atlanterhavs øy  om jeg tenker meg om. 

Sørsiden av bermuda minner veldig om Algarvekysten, klipper og strender, og så har den  den nydelige fredede byen st Geroge, hvor jeg ligger. En plass som ble oppdaget av engelskmenn i 1652, og var også ble en mellomstopp for slavehandelen. 

Det svei kraftig i pengboka den der leiesykkelen, tilbakelevering før kl 1800. og dagsleie pris var 100 dollar. Men det var vært det

Hvis du fremdeles henger med så kan du følge Seraphim live tracking på en link, adresse finner du på min FB side.

Vi høres en eller annen plass på østsiden av Atlanterhavet, en eller annen gang om en måned eller så 

Sånn rundt Azorene, Madeira eller Kanariøyene.

Fair winds!