05. des, 2022

Utafor allfarvei

Regnet som kom iløpet av natta har gjort veien, eller stien, til et rødbrunt “Utenfor allfarvei.

Når du er på den trygge hovedveien, der du vet hva som venter i andre enden, og kjenner på at sakte, men sikkert kommer du tilbake til utgangspunktet, og da er reisa over. Det er da jeg stritter imot, der er da jeg tar av til høyre, ut i det ukjente. Og i dag, kom jeg til et punkt der jeg tenkte; « no va du smart, no va du jævlig smart». Hvorfor? 

Jo! En særdeles dårlig vei, helt “insane” dårlig vei, men det sto at det var 65 km til en eller annen plass, jeg antok at det var en landsby. 

Veien var så dårlig at jeg kun klarte å holde en snittfart på 20 km i timen, og det var langt på dag, og ikke hadde jeg noen formening om hva som ventet meg i enden av veien. 

Og på ett punkt kom jeg til «the point of no return»; hva faen gjør du nå Rolf Arne? 

Okay, jeg har nok bensin til og komme meg ut igjen, men jeg har verken mat eller vann. Men jeg har liggeunderlag, myggnett og silkelakenpose, så jeg kan overnatte i bushen og ta meg ut igjen, i morgen. For på disse stiene, eller “veiene”, er det umulig, ihvertfall for meg, å ta seg ut igjen i ly av mørket. Velger å kjøre videre.

Så der satt jeg i 3 timer på sykkelen, følte meg som Ullevålseter, bare 3 gangen tregere, på vei inn i ukjent landskap. Jeg endte opp i en liten landsby, med noen stråhytter til utleie.

Onsdag 23.nov kl 0630 - en ny dag.

Når du bor i en stråhytte, så står du opp med sola. Jeg prøvde å drøye det, jeg liker å ha en treg start på dagen. Men rundt meg, sakte, men sikkert kom landsbyen til liv. Jeg hører dyrelivet våkner, folk som begynner med sine daglige gjøremål. Jeg ligger i senga og ser solstrålene komme igjennom veggen, og er egentlig bare et stort smil, fordi jeg er så glad at jeg bare svingte av hovedveien og bare stolte på intuisjonen. 

Men også for den fine kvelden jeg fikk rundt leirbålet med de lokale. 

Og igjen, litt i det fjerne, et sprakende lyn og torden, et himmelsk fyrverkeri.

Det tok lang tid før jeg sovnet, tankene ble så mange, de vandret fra livet i Norge, nye tanker og ideer om hytta, familien, x’er og Y’er, til alt jeg har opplevd her på Madagaskar. 

Det blir som når jeg er på langtur med seilbåt, jeg har all verdens tid til å tenke en tanke ferdig, lar bare tankene flyte fritt. 

Jeg har spist et helt brett med kulltabletter. Blir sikkert samme effekten som om jeg hadde stappa oppi ei sjampis kork oppi der bak. 

Så i dag tar jeg sjansen på å drikke kaffe til frokosten. Etter frokost får jeg hjelp til å stramme kjedet på motorsykkelen. 

Sykkelen fikk skikkelig juling i går, og det samme skal den få i dag, så jeg må passe på at jeg ikke havarerer uti bushen her.

jørmehælvete”. Jeg kjører meg av, forhjulet glipper i gjørma og jeg flyr av sykkelen. 

Men jeg skada meg ikke. Og sykkelen var like hel, men full av gjørme. 

Ta det med ro no, Rolf Arne, du kan ikke skade deg her, du har ikke dekning på mobilen, folk er det bare sporadisk, og mange timer unna legehjelp. 

Går inn i en sånn slags boble, fokus/transeboble. 

Klarte å beholde roen, kommer meg ut på hovedveien igjen utpå dagen. Djevelsk sliten.

14 dager med offroad og jeg har klart meg! I morgen skal jeg levere tilbake sykkelen og ferden går videre til Trinidad og Tobago.

Neste tankestreif går til Anne Cath